Alt jeg gjør med løpeskoene, på sykkelsetet, i svømmehallen eller på skiene blir gjort med mål om lengst og raskest, men i går ga jeg opp da jeg løpte på sti i skogen. Istedenfor forsøkte jeg å nyte omgivelsene. Pudding eller ei.

Les også:
Dagene da du heller vil ligge på sofaen
Test piggsko: Asics FujiSetsu 2 G-Tx
5 tips til deg som pleier å gi deg med trening allerede i januar

Jeg er nok som både deg og mange andre som er i midt i livet. Når det skal trenes er det viktig at det blir så langt som mulig og så raskt som mulig. I tillegg er jeg sånn at alt skal logges slik at Strava-følgerne blir imponert. Det finnes ingen unntak.

På den måten er jeg sikker på at jeg får mest mulig ut av treningen. Jeg pusher på hardt. Det er ikke noe puddingopplegg som fører til at andre ser ned på meg, liksom. Jeg er en hard fyr, tenker jeg.
– Jeg logger da vel ikke gåturer? Det må gå fort, har jeg tenkt.

Gønne på det riktige?
Men er det virkelig rett fokus? Bør jeg gønne på så hardt at jeg risikerer skader, ikke minst å gå skikkelig lei? Gir tilbakemeldingene på Strava meg så mye at jeg fortsetter på grunn av det? Bryr jeg meg egentlig om folk synes jeg er en pudding eller en hardass?

Egentlig ikke.

Men jeg har ikke turt å innrømme det før nå.

Tre fjell og en innsjø i Spydeberg
La meg ta deg med på gårsdagens treningsøkt. Jeg hadde lyst til å få meg en skikkelig stitur. Jeg har jo et par flotte piggsko som jeg synes det er veldig gøy å løpe med på både sti, is og snø. Jeg sjekket derfor UT-appen til DNT for å finne en fottur som jeg kunne løpe. «Tre fjell og en innsjø i Spydeberg» lyste mot meg. 10,4 km. Det måtte bli den. Den hørtes tøff nok ut.

Jeg reiste til skistadion i Spydeberg. Snørte på meg piggskoene og løp ut. Underveis var jeg nødt til å sjekke kartet en del. Jeg er helt ukjent i området og det siste jeg ville var å få overskriftene i morgendagens Smaalenenes Avis: «Mann (40) søkk vekk i Skimtefjell tross gps, kart, prikk og alt».

Da jeg så sjekket Strava for å se hvor raskt det gikk begynte jeg å lure. Løper jeg virkelig så tregt? Det gikk seint. Jeg tok derfor i litt ekstra, fikk opp farten, men skjønte at det ikke gikk. Pulsen var vi taket.

Derfor forsøkte jeg å roe ned. Det får heller være at folka på Strava synes det går tregt, tenkte jeg. Likevel var jeg irritert. Dette kom til å se dårlig ut. Logge dårlige treningsturer. Huff. Jeg ga litt ekstra igjen.

(Fortsetter under bildene)

Piggsko, lycratights og makspuls
Da jeg var halvveis kom jeg til Skimtefjellhytta. Der var det folk som spiste. Folk som koste seg. Her løp jeg så hardt jeg kunne på en sti på en søndags formiddag istedenfor å nyte naturen, omgivelsene og bare det å være ute. Jeg følte meg nesten litt dum der jeg sto med piggsko og en veldig trang lycratights.

Altså, det er ikke galt med piggsko og trang lycratights på en søndag når andre er ute for å gå rolig, men det føltes bare så feil å løpe beina av seg. Jeg følte meg som en kjempenerd.

Etter en liten pause og en prat med en lokal kjentmann begynte det å skje ting i hodet. Jeg bestemte meg for å forsøke å løpe resten av løypa med fokus på å se, føle, være tilstede og samtidig sette pris på at jeg kan oppleve skogen og omgivelsene med en frisk kropp. Det finnes jo så mange som ikke kan være ute i naturen av forskjellige årsaker.

Jeg bestemte meg rett og slett for å forsøke å oppleve eventyret som det er å løpe på smale stier med is og snø i januarsola.

Oppturen kom med fokus på å nyte, ikke stresse
De siste 5 kilometerne var fantastiske. Jeg gledet meg over å være ute. Jeg stresset ikke. Jeg stoppet opp for å ta bilder, og jeg hadde det rett og slett veldig bra.

Så bra at da jeg kom tilbake så løp jeg 7 kilometer til. Halve løypa på nytt. Uten å stresse. Uten å tenke på resultatene på Strava. Beina bare gikk av seg selv. Jeg hilste på folk, og løp i et tempo som var fint. Med sola i ansiktet og et håp om flere slike treningsøkter utover vinterne og året.

(Fortsetter under bildene)


Så. Min erfaring er enkel og langt fra revolusjonerende:
Fokuser heller på treningskvalitet enn treningsmengde. Fokuser heller på opplevelsen,  eventyret og gleden ved å trene ute i det fri. Kjør gjerne noen harde økter i løpet av uka, men gjør det for deg selv, ikke for Strava eller folk du kjenner.

Ikke tenk på at det skal gå fort. Finn ditt eget nivå og kos deg med bevegelse, samme om det er i løpesko, på et sykkelsete eller det du liker å gjøre. Jeg synes det er imponerende at folk er ute, uansett vektklasse og uansett tempo. Stå på og kos deg i bevegelse, det skal jeg!

PS1! Trening i sone 1, som er den laveste intensiteten for utholdenhetstrening, som Thomas Nordtug skriver om for Lölabbet her, er bra for deg. (Les Thomas sin artikkel hos Löplabbet for mer om pulssoner. Den er fin). Løpeturen over var i alle mulige soner, men å trene i den laveste sonen er fint. Både for kropp og sjel.

PS2! Film fra løping på is med piggsko under. Kun for piggskonerdene (tror det er få av oss).

Blogglistenhits