Hvordan man takler livets store kriser er veldig forskjellig. Løpinga ble mine psykologtimer da det ble stille hjemme.

Les også:

Dette blogginnlegget har jeg vært nødt til å jobbe litt med. Det er fremdeles veldig mange følelser involvert, men jeg har lyst til å fortelle historien, så kanskje andre føler seg litt mindre ensomme og litt mindre mislykket.

Kanskje denne bloggartikkelen også kan hjelpe noen med hvordan krisen kan takles. Jeg har ikke fasitsvaret, men jeg fant en løsning som funka for meg.

Forandring på hjemmebane

For samtidig som blogginga har gått superbra, og jeg har hatt en fantastisk start i ny jobb, har det vært forandring på hjemmebane. Etter ni år skilte kona og jeg lag. Selvsagt med våre uenigheter, men egentlig mest enige om at livene våre ikke skal leves sammen på samme måte lenger.
De det er mest trist for er barna. Små barn som i utgangspunktet bare vil at mamma og pappa skal ha det bra. De får fullt fokus fra oss. Vi er jo tross alt fortsatt en familie, selv om den kanskje ikke er som før. Ikke akkurat A4-familien, men det er vel mer normalt enn det motsatte om dagen.

Tankene låste seg, jeg løp

Men det var oppi alt dette at det begynte å låse seg. Tankene fløy. Alt føltes vanskelig. Masse skam innvikla i følelser av ensomhet og hjelpeløshet.

Til slutt måtte jeg bare komme meg ut. Det var seint. Det var mørkt. Det var kaldt. Men jeg måtte ut.
Det var for stille hjemme. Huset var tomt. Jeg var tom. Jeg ville ikke være der.

To timer seinere kom jeg inn igjen. Dødssliten, men alt var mye lettere. Jeg følte mye mindre skam og jeg sov godt den natta.

 

Ny runde, ut i mørket igjen

Den neste kvelden skjedde det samme igjen. Tung i hodet.

Ut, seint. Løp så langt jeg kunne. Orka ikke tanken på å reise hjem før jeg var skikkelig sliten.

Det var få ute i gatene, husker jeg. Det føltes litt ensomt, men også godt fordi jeg slapp å forholde meg til et tomt hus og fulle gater. Jeg fortsatte kveld etter kveld.

– Men Ole. Det er jo ikke rart at det funker for deg, for når du kommer hjem igjen og er sliten så har du jo ikke plass til negative tanker, sa André på jobben en dag.

Lurt, tenkte jeg.

André har jo helt rett. Det handler jo om at man ikke skal ha plass til å begrave seg i de negative tankene. For det er jo det man gjør. Skammen tar over. Dritten kommer og blir bare større og større.

Ikke minst. Det var stille da jeg var aleine. Altfor stille der det før hadde vært liv. Det gjorde at jeg nesten ble gal en stund.

Bearbeiding mens beina løp

Men på disse løpeturene ble jeg ikke bare for sliten for å tenke negative tanker. Jeg begynte helt ubevisst å bearbeide alle følelsene jeg hadde inni meg. Hadde jeg en dårlig dag så ble den plutselig mye bedre av at jeg fikk brukt tiden på veien.

Dagene har gått og nå føler jeg at livet er på vei til å lande igjen. Ikke fordi jeg er ferdig med samlivsbruddet, men fordi jeg har fått tid til å bearbeide det negative. Livet begynner å se ganske så annerledes ut.

Jeg tror alle merker det på meg også. For på kjøpet fikk jeg bedre form. En sunnere pappa, en sunnere eksmann, en sunnere venn, en sunnere kollega. Med et hode som det var litt mer ryddig i.

Bruddet vil fremdeles prege meg, men det føles lettere å gå videre.

Så, mitt tips til deg som sliter:
Prøv å komme deg ut. Få deg litt frisk luft. Bruk beina til å bearbeide hodet. Det er ikke sikkert det funker for deg, men det vil uansett ikke gjøre problemene noe større.

Det kan godt hende du trenger dypere hjelp enn dette, for det er ikke skam å prate med noen hvis man sliter. Løping kan ikke fungere som psykolog for alle. Ta problemene på alvor, og husk at du ikke er aleine. Vi har alle våre sår og våre historier.

PS! Jeg er der ute et sted, sammen med deg. Jeg løper fortsatt når det blir for stille rundt meg.

Følg bloggen på Facebook her

suretanker-blogg

Les også: