Det er vanskelig å gi folk skryt i fart, men jeg er imponert over innsatsen din. Jeg håper du når målene dine. Du og alle de andre som akkurat har kommet seg ut av sofaen.

Les også:

Vi er nok litt færre som deler veien, grusen og stiene nå i høstmørket og dagslyset i helgene enn vanligvis. Det føles litt mer ensomt, selv om det finnes noen stayere som jeg ofte ser. Vi nikker til hverandre, og anerkjenner at vi deler det samme tussmørket. Kanskje i blant blendet av hverandres hodelykt eller et «hei» i forbifarten i skogen. Ingen av oss stopper.

Men det er noen nye ansikter der ute. Noen som har funnet ut at de skal komme jul og nyttår i forkjøpet.

Løptightsen er nok fra forrige treningsperiode. Treningsdressen er nok minst 15 år gammel. Stilen er heller ikke den beste. Jeg ser du sliter litt. Det er godt mulig du stopper å løpe bare du ikke ser meg lenger. 

Jeg mumler for meg selv:
– Jasså, akkurat starta å trene igjen? Nok sofa liksom?

Men istedenfor å le som mange andre gjør så gliser jeg. Bredt.

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Den tiden da jeg følte meg som en kjempedust da jeg satt på meg løpeskoene og kom meg ut flere kilo for tung.

sensurert.jpg

Det var sånn det så ut. Med mobilsladd. Jeg ville ikke vise fram den bulende tightsen.

Jeg skammet meg litt for å vise meg fram for andre. Jeg fortalte det ikke til andre heller før det hadde gått en stund at jeg hadde begynt å trene. Midt i livet.

Jeg trene, liksom?

Fikk slengt «midtlivskrise» etter meg, og jeg sa meg enig. Det var nok en form for midtlivskrise uten sportsbil og ny dame.

Men etter noen turer begynte jeg å få opp selvtilliten. Jeg kjøpte meg en ny løpetights og følte formen begynte å komme. Jeg klarte å løpe lenger, og jeg stoppet heller ikke når jeg var aleine. Så ofte.

Det var ikke så farlig som jeg trodde, og alle som jeg mente kom til å le av meg ble misunnelige fordi jeg hadde funnet treningsmotivasjon. Riktignok i bunnen på en potetgullpose eller en cola, men treningsmotivasjon er treningsmotivasjon.

Nå i etterkant føles det rart at jeg brukte så mye tid på å tenke hva andre mente om at jeg trente uten å se særlig godt trent ut, men jeg mener at vi som er i den såkalte midtlivskrisa får for lite ros når vi starter med trening seint i livet. Det er akkurat som om det skulle være noe flaut ved å trene, noe flaut ved at man ikke ser supertrent ut.

Derfor ønsker jeg å slå et slag for alle der ute som akkurat er i gang. Deg som har en lycratights som er litt for trang. Du som har en litt for stor treningsdress. Du som sliter med steget og stopper så raskt du er aleine.

Du er fantastisk flink, og du er på rett vei. Stå på. Ikke gi deg. Vi er mange som heier på deg!

Trenger du litt støtte, noen oppmuntrende ord, eller bare en som kan piske deg litt, send meg en mail på bakkene(a)gmail.com eller kontakt meg gjennom Facebook-siden her

PS! En dag skal jeg gi deg en high five når vi møtes på veien!


Les også:

Blogglistenhits