Når høsten kommer er det ikke bare dyrene som går i hi. Det gjør mange av oss i midtlivskrisa også. Jeg er en av dem, og nå er jeg rammet av sofaeffekten.

Les også:

Høsten er magisk på mange måter. Fargene er unike, lufta er krystallklar og lyset fra hodelykta gir en mystikk som ingen annen årstid gir. Jeg føler meg nesten litt gladfull når jeg har vært ute i høstmørket med hodelykta.

Høsten er den verste årstiden for trening

Det er nå flere av oss trives best ute, men det er ikke til å legge skjul på at det er tyngre enn noen annen årstid å komme seg ut.

Ikke bare fordi sesongen med deltagelse på løp, renn og triatlon er over, men også fordi det er mørkt og kaldt. ute Hvis man ikke skal fryse ihjel, bli gjennombløt eller bli dausjuk er det viktig å kle seg riktig. Hodelykta må lades. Når man kommer hjem igjen må klær vaskes, sykkel vaskes. For et forferdelig pes.

Det er mulig du er en av de som trekker inn på et treningssenter, men det gir jo utfordringer det også. Dørstokken på senteret er skyhøy, og det skal ganske mye motivasjon for å komme seg over den.

Det er likegreit å bli på sofaen.

(Det er dette vi går glipp av, blant annet).

hodelykt-kveldstur.jpg

Halvfeit, igjen

Jeg har blitt der en god stund nå. Jeg tror jeg er på vei til å bli halvfeit igjen. Jeg triller nesten ut av sofaen føles det som. Det ser jo ikke særlig bra ut, mener jeg.

Folk har begynt å ta kontakt for å høre om alt er bra med meg. På veien tilbake til den store flotte motivasjonsboosten har jeg fått følgende støttende ord:

– Slapp av, Ole. Alle store idrettsmann har en periode hvor de tar det helt rolig. Ikke stresser med trening.

Problemet er at det har gått for lang tid sidens sist rutinene var på plass. Ikke minst. Jeg er ingen idrettsmann. Eller. Jeg er en idrettsmann kanskje, men da på laaavt nivå.

Om ikke det var nok så er det alltid et foreldremøte, en fotballtrening, levering i barnehage, levering på skole, henting i barnehage, henting på skole, ting som bare må gjøres på jobben. Jobbreiser. Ja, det er mange grunner til at vi ikke får trent. Ikke bare latskap.

La oss kalle det sofaeffekten.


Sånn fungerer det for meg:

1 til 2 dager etter jeg har trent: Supermotivert.

Jeg er supermotivert og gleder meg som et lite barn til neste gang jeg skal ut. Endorfinene kjører fest i kroppen. Deilig!


3 til 4 dager: Panikk.

Hva er det som skjer? Nå begynner det å bli krise her. Jeg legger definitivt på meg sju kilo hvis jeg ikke kommer meg ut snart. Hjelp!

5 til 7 dager: Motivasjon borte.

Tar det til uka. Det er jo ikke noe stress. Jeg har jo logget nok av timer i Strava denne måneden, har jeg ikke?

Nei, du har ikke det. Du har logget altfor få timer og du må bare ta deg sammen. Ikke for at du skal være den som har logget mest i Strava-gruppene til bloggen, men for at du ikke skal miste det helt. Det går nemlig mye raskere enn man aner. Det er også helt forferdelig å starte forfra igjen, midt på høsten. Trening og treningsmotivasjon er ferskvare.


8 dager og utover: Utsettelse etter utsettelse etter utsettelse.

Det gjør jo ingenting å vente en dag eller to eller tre. Jeg tar det til mandagen. Neste måned. Neste år. Vente på 2018. Vente til jeg kan kalle det et nyttårsforsett.
Men så er det plutselig april igjen.

Rådet er: HTFU

Ja, nemlig. Harden the fuck up. Ta deg sammen.

Kom deg ut. Om det er med løpeskoene en halvtime, en lenger tur med sykkelen eller om det er en tur til treningssenteret som du allerede betaler i dyre dommer for så spiller ikke det noen rolle.

Ikke bli rammet av sofaeffekten! Den nullstilles nemlig med en gang du er ute. Lykke til! Jeg er her for deg!

Ja, og det er lov å ta pauser underveis..

suretanker-update

Les også:

Blogglistenhits