Sentrumsløpet ble en stor suksess, men da starten gikk var midtlivskrisebloggern igjen ved startseilet. Tross høye forventninger til seg selv ble det ”Did not start” på resultatlista.
- DNF, kadens, terskel og ultraløp, HÆ?
- Sykkelreglene, heller ikke disse har Trygg Trafikk fortalt deg om (del 2)
- Har du en badering jeg kan låne til tridebuten? Svømmeringene mine holder ikke
Årets utgave av Sentrumsløpet ble arrangert i praktvær i hovedstaden. Jeg hadde meldt meg på i god tid og hadde gått ut høyt med store forventninger til meg selv. Persen på 44.08 fra 2016 skulle knuses. Oppkjøringa starta allerede i fjor høst. Målet var under 40 minutter. Eller sub 40 som det heter. Jeg vet at de gamle og sure beina hadde klart det.
Men det ble aldri noe Sentrumsløp på meg. Istedenfor ny personlig rekord ble det DNS på startlista. DNS som i “Did not start”. Det hadde selvsagt vært flaut hvis sofaen hadde lokka mer.
Men det var ikke derfor jeg sto igjen ved startstreken 16:03 i dag.
Det begynte jo så bra
Alt gikk egentlig supersmooth i forkant. Jeg var i knallform og løp inn til ny bestetid på 5 kilometer for noen uker siden. Helt uten forberedelser og med skallebank i hodet (man skal ikke undervurdere en god hodepine). Mot alle odds altså. Forventningene ble skrudd opp enda noen hakk. Jeg var klar. Jeg skulle vinne hele greia.
Jeg begynte å drømme om at jeg skulle klare målet om under 40 minutter. Det var mulig, jeg måtte bare gi litt ekstra. Det var ikke lenge igjen, men det skulle gå.
Så etter en løpetur merket jeg at jeg var støl, spesielt i baksiden av det ene låret. Jeg tøyde som en gal mann, men det hjalp ikke. Jeg bøyde meg som jeg aldri har gjort før. Det så helt dust ut.
Ingenting hjalp. Jeg fortsatte likevel å løpe. Det kunne jo hende det kom til å gå over, men til slutt skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp.
Jeg starta med trening for bare noen år siden, og dermed fikk jeg meg litt mer dyrekjøpt erfaring. Rådet om å ta det kuli når man kjenner ting, må man jo ta på alvor.
Etterlysning og mange fantastiske tips
Det var da jeg etterlyste en mirakelkvinne eller mirakelmann gjennom bloggen. Jeg fikk utrolig mange fantastiske tips og tilbakemeldinger. Både seriøse og humoristiske, og er supertakknemlig for alle som brydde seg. Fra bunnen av mitt gamle hjerte, tusen takk!
Jeg valgt en behandler som var blant tipsa, og kom meg på beina igjen. Jeg forsøkte å løpe rolig. Det gikk fint en stund, og så fikk jeg smerter igjen. Jeg ble for ivrig.
Men jeg hadde jo så lyst.
Så i dag, før løpet, tok jeg en testrunde. Medaljen som lå der 10 kilometer foran meg bare ventet. Det var bare å gønne på. Jeg måtte bare få det til, på en eller annen måte.
Au. Nei, det gikk ikke.
Det var ingen sjanser for å kunne løpe hele distansen uten å risikere en enda større skade. Jeg sjekka til og med om det gikk gjennom proffe folk, men svaret var: NEI! IKKE LØP! DU ER IKKE SÅ DUM!
For det er ikke lenge til både Elgrittet og Hvaler triatlon. To av mine neste mål.
Hyggelig dag i målområdet likevel
Men med tanke på at jeg allerede var i Oslo ble jeg igjen i målområdet for å heie på venner og kjente. En helt ny og ukjent opplevelse, som var langt bedre enn jeg trodde.
Jeg traff mange gamle kjente som imponerte med fantastiske tider. Stolt av dere! Jeg fikk også ganske mye tyn for at jeg ikke starta, og mange god bedring-meldinger. Både her og på Instagram. Så tusen takk til alle!
Men nå blir det opptrening. Ingen tid å miste!
PS! Fetter Øyvind Bakkene Rakkestad, den raskeste jeg kjenner, inn til 35.20. Helt fantastisk superimponert! Se på klippet og hør en overivrig 40-åring som gjerne skulle løpt selv.
Her er video av den raske mannen på oppløpet:
4 thoughts on “Sorry! Det ble DNS i dag!”