Følelsen av å ha på seg for lite klær er uungåelig når man skal svømme. Den nye svømmebuksa ble derfor litt for liten. Den avslørte alt, og jeg hadde en skikkelig midtlivskrise i svømmebukse-opplevelse.

Les også:

Det er som lite som påminner oss om at våren og sommeren bare er noen måneder unna. Det er også lite som påminner meg om rådet om å starte med regelmessig svømmetrening i løpet av vinteren for å bli en bedre triatlet.

Det er liksom nå grunnlaget legges, sier dem. Ikke bare for de beste, men også for oss i 40-årskrisa. Sånne som meg.

– Det du klarer å få gjort i løpet av vinteren får du igjen for når du står på startstreken på Hvaler Triatlon, fikk jeg høre.

Derfor startet jeg med svømming på det lokale badet der jeg bor.

Jeg har vært der før med barna, men nå skulle jeg liksom begynne å bruke den venstre banen i det kaldeste bassenget. Ikke aleine, men sammen med alle de store og raske gutta. De som kunne svømme.

Jeg fikk litt angst av å tenke på det. Jeg følte meg i tillegg ganske tjukk. De raske gutta har helt sikkert vaskebrett og store muskler. De kommer til å sprute vann på meg når de svømmer forbi.

2017-blogger

Trives best sånn, si. Langt unna et svømmebasseng med masse muskelmenn.

12 måneder binding med fotballshorts

Plutselig gjorde jeg alvor av det. Signerte en kontrakt på 12 måneder med binding og gikk i garderoben.

– Store sjanser for å bli støttemedlem, tenkte jeg for meg selv.

I bagen hadde jeg den vanlige shortsen jeg bruker når jeg bader med barna. En ganske stor fotballshorts. Med lommer. Det fikk duge. Det er vel bedre trening å ha litt motstand når man trener?

Det gikk like sakte som det så ut som. Det ble noen hundre meter i den venstre svømmebanen. Det var et par damer på 60+ som svømte fra meg mens de svømte bryst. Svømmeformen var elendig. Teknikken var dårlig. Jeg tenkte tilbake på dagene med svømmeknappen på barneskolen.

Det som var aller dårligst var svømmeshortsen, eller fotballshortsen da. Den med lommer. Den fylte seg med vann og det ble tung. Litt som å slepe på et bildekk når man løper.

Jeg måtte finne på noe.

Gjemte meg i prøverommet

Men det gikk fem-seks måneder, hvor flesteparten av månedene var som støttemedlem, før jeg tok visakortet i hånda og kjøpte meg en skikkelig svømmeshorts.

Martine, mora til en kompis av sønnen min hjalp meg. Jeg tror faktisk hu lo litt for seg selv da hu ropte inn fra andre siden av tøyveggen på prøverommet.

– Går det bra der inne? Tør du å komme ut?

Jeg svarte:

– Nei, jeg tror jeg blir her inne, men jeg tror også den passer greit den svømmeshortsen. Problemet blir å komme seg fra garderoben og i bassenget.

Hun lo. Jeg lo, nervøst.

Så reiste jeg til badet. Seint. Det var ikke mange der.

Plutselig sto en av kompisene mine foran meg.

– Nei, jaså? Har du kjøpt deg speedo, Bakkene?

Det var jo ingen speedo, men det føltes sånn.

Han lo. Jeg lo, nervøst og bare gikk.

Så klarte jeg å komme meg ut i vannet. Det føltes som et magaplask.

Mirakelet i klorvannet

Men som om det var et lite mirakel falt alle brikkene på plass. Jeg tok svømmetak etter svømmetak. Jeg svømte lengde etter lengde. Det føltes som om jeg svevde bortover i klorvannet.

En enorm følelse av lettelse og lykke, uten helt å forstå at det skulle ha så mye å si.

Men det har jo det.

Svømming, som all annen idrett, fortjener riktig utstyr. En fotballshorts er bare en fotballshorts. Den passer kanskje til bading og selvsagt til fotball, men skal du svømme så er det ganske smart å investere i en skikkelig svømmebukse.

Ja, selv om det kanskje ser litt teit ut. For som han kompisen min sa etterpå:

– Jeg kødda bare med deg fordi det så ut som du var nervøs for at noen skulle se deg. Ikke for at du ser rar ut. Det gjør vi jo egentlig alle, stort sett, vi over 40. La oss svømme nå..

 

IMG-0498

Sånn så det ut da Iván fra Finansavisen tok bilder til artikkel i 2017. (Foto: Iván Kverme, Finansavisen).

Les også: