Når 40-årskrisa slår inn for fullt får man plutselig vondt helt nye steder. For ikke å glemme belastningsskadene vi drar på oss når vi endelig har blitt skikkelig motivert. 

Les også:

 

Du kjenner deg kanskje igjen.

Du har endelig kommet deg ut av sofaen, og så har du trent akkurat på samme måte i flere uker. Den vanlige runden med løpeskoa var egentlig ganske ålreit å løpe. Ingen vits i å bytte opplegg. Det funker jo.

Men plutselig gjør det vondt. På et helt nytt sted enn du noen gang har hatt vondt før.

Det napper i låret. Knærne skriker. Hoftene låser seg.

Hjelp!

 

Pause eller trening?

Du kan velge å bli på sofaen en stund, men istedenfor prøver du litt til. Du legger kanskje ut spørsmålet på en av Facebook-gruppene du med i om det fortsatt er greit å trene. Du vil ikke stoppe for å miste treningsgrunnlaget.

Noen dagers pause vil garantert sette meg masse tilbake, tenker du.

Du tar den treningsturen, men det hjelper ikke. Først føltes det fint, men så etter noen kilometere så var det like vondt igjen. Kanskje verre.

 

Profesjonell hjelp

Det er bare å se seg om etter en mirakeldoktor, eller ja et behandlingstilbud. De er det veldig mange av, og du starter opp behandlinga for å bli frisk igjen.

Så går det noen tusen kroner og du er tilbake igjen.

Kan løpe, men ikke på asfalt. Kan sykle i oppoverbakker, men for all del. Hold rompa på setet. Du må ta det forsiktig en stund framover. Glem det løpet eller rittet. Eller prøv da. Det blir jo sikkert ikke noe verre.

cropped-fullsizerender-411.jpg

Det er sånn jeg alltid har følt meg og helt sikkert sånn folk kjenner meg igjen.

40-årskrisa har skylda?

Jeg har selv alltid vondt et eller annet sted. Det startet etter jeg kom i 40-årskrisa. Før det var jeg ikke veldig aktiv, så det er mulig jeg gir 40-årskrisa litt for mye skyld.

Først begynte jeg å slite med knærne.

Når det var i orden fikk jeg plutselig strekk.

Så oppdaga jeg anstrengelsesastmaen.

Etter det måtte jeg til ortoped med dårlige hofter.

Så dro jeg på meg tennisalbue.

For ikke snakke om blånegler etter for små sko og skrubbsår i ansiktet etter fall på flatmark. Ja, eller kjedeglipp med påfølgende leggbrudd (det føltes sånn).

Stolt tross smerter

Da jeg fikk min første belastningsskade ble jeg faktisk litt stolt. Ikke fordi jeg er en hypokonder som går rundt og trives i min egen medlidenhet, men fordi jeg hadde gjort for mye av noe. Jeg har trent på meg skade. Er det virkelig mulig?

Jeg skrev til og med en bloggartikkel om det også. Så stolt var jeg.

Det tok bare ikke slutt der.

Det kom mer. Det kommer alltid mer.

– Du må bare ta det litt rolig, og trene variert, Ole Kristian, sa folk. Både på blogg og på jobben.

Det har jeg gjort og det funker. På belastningsskader, men sjelden på ting som kommer fordi jeg rett og slett begynner å bli veldig, veldig gammel.

Forfallet har begynt, og det skal nytes i bevegelse selv om det gjør vondt både her og der. 

Ja, og der….. Au.

 

 

Les også: