Triatlon, virkelig en folkesport

Etter triatlondebuten denne helgen konkluderer jeg med at triatlon virkelig er for alle. Maken til god stemning, fokus på gjennomføring og oppbacking både i forkant og under selve konkurransen skal man leite lenge etter.

Les også:

Jeg skrev jeg at jeg ikke var så nervøs på fredag før triatlondebuten på Hvaler Triatlon da jeg sjekket opp siste-liten-tips til triatleter fra noen av de beste folka.

Men, jeg var faktisk ganske nervøs likevel, og da Joachim (en meget god kompis) og jeg nærmet oss Skjærhalden så toppa det seg. Jeg surra masse, og sjekka hundre ganger om våtdrakta var med, om sykkelskoene var pakket i baggen, om ankelbrikka lå der et eller annet sted. Jeg var rett og slett ganske oppgitt og muggen, og begynte å grue meg skikkelig.

Tridrakta var definitivt borte, men så fant jeg den igjen. På et helt magisk vis. Aner ikke hvordan.

Dobesøkene ble hyppigere (eldre menn får vel problemer med prostataen etterhvert?) og jeg angret på at jeg skulle begi meg ut på mitt første triatlon. Jeg har sykla Birken, jeg har gått Birken på ski, jeg har løpt halvmaraton. Jeg vet det går bra, men likevel var jeg uggen. Det føltes så nytt og komplisert.

Avstandene skremte meg ikke. 500 meter svømming, 16 kilometer sykling og 5 kilometer løping. Det burde gå fint.

Men så var det alt som skulle gjøres. Skiftinga fra svømming til sykling. Skifting fra sykling til løping. Komplisert.

(Fortsetter under bildet fra skiftesonen på Hvaler Tri)

Om ikke det var nok, følte meg som en stappa pølse

Så plutselig sto jeg der i vannet. Med en våtdrakt som satt som et skudd. Ryggfettet presset godt mot neoprendrakta. Ikke nok med det, men på hodet skulle jeg ha en tettsittende lilla badehette. Jeg både så og følte meg som ei stappa pølse. Jeg følte meg som en amatør.

(Det finnes et bilde et eller annet sted av Joachim og meg med badehettene på, men jeg skal spare dere for det synet.)

Men ved nærmere ettertanke var jeg i godt selskap i den bakerste pulja. Vi var flere som ikke ville vunnet noen motepriser, men det skjedde noe der og da. Jeg ble plutselig helt komfortabel med påkledningen.

Det var jo derfor vi var der. I våtdrakt. Snart på vei mot den første gule bøya. Ikke for å tilfredstille moteguruene, men for å svømme. For å komme oss gjennom den første delen av sprinttriatlonet.

Det var utrolig god stemning.

I vannet før start. Vi shaker hands og ønsker hverandre lykke til, Joachim og jeg.

– Skiftesonen er en fest

Før jeg kom så langt hadde jeg brukt litt tid på å prat med dem rundt meg. Jeg tok Lars Zachariassens råd;

“Si hei, vær grei. Du får dobbelt tilbake. Skiftesonen er en fest om du lar den være det. Lære kan du også gjøre der.”

Skiftesonen ble en fest, Lars. Helt utrolig!

Alle rundt meg var superhyggelige og delte både tips og gleden de hadde over å være der. Det var også disse som kjempa seg gjennom de 500 meterne, på en eller annen måte, rundt to gule bøyer og tilbake til land. Stor idrett!

Da svømminga var unnagjort sto jeg nok en gang sammen med flere av folka som jeg hadde svømt ut med. Jeg trodde folk hadde hastverk med å komme seg ut igjen, men flere pratet og jeg fikk skrytt litt av hun ved siden av meg.

Hun svømte fra meg, med flott brystsvømming, mens jeg kavet og prøvde å svømme en kombinasjon mellom krål og bryst. Det ble mest brystsvømming til slutt, forresten.

Hjelp fra annen deltager

Jeg kasta på meg sykkelskoene, hjelmen, startnummeret og henta ned sykkelen og kom meg ut. Jeg småløp, og det så veldig teit ut, men jeg kom meg ut av skiftesonen til slutt på en eller annen måte.

(Fortsetter under bildet)

Så var det bare å finne rytmen, sette seg godt til rette og tråkke. 16 kilometer var grei avstand, men etter 7 kilometer punkterte Joachim foran meg. Jeg var på vei til å stoppe, men hadde ikke ekstraslange, så han skreik at jeg bare måte kjøre på.

Heldigvis fikk Joachim hjelp av en syklist som kom bak som både hadde ekstra slange, pumpe og verktøy. Jeg lovet Joachim å takke syklisten igjen. Flott gjort! Takk!

Det er selvsagt påkrevd at man hjelper andre deltagere underveis, men det er jo ikke sånt man regner med når man ikke har med ekstra utstyr selv.

Imponert også over Joachim som ikke ga opp. Han kom som ei kule da hjulet var i orden. Bra jobba!

Neste gang kniver vi om 150. plassen helt inn, kompis!

(Her er han. Joachim.)

T2 og møtet med et yrende folkeliv

Tilbake i skiftesonen var det på tide å finne fram løpeskoene, og deretter å komme seg ut igjen. Det gikk ganske kjapt.

Deretter var det 5 kilometer løping som faktisk var utrolig gøy, til tross for at starten er med en passe hard oppoverbakke. Jeg kom meg opp, og fikk en rygg jeg kunne følge.

Det som overrasket meg igjen, som det alltid gjør, var alle fantastiske menneskene underveis som heiet og skreik og dyttet oss framover. Det var rett og slett rørende.

Supermotivator før slutt

Jeg husker spesielt en trønder (ja, han hørtes sånn ut) rett før målgang som virkelig gikk all in for å motivere alle for oppløpet som kom. Kanskje den mest motiverende mannen jeg har noensinne opplevd. Han har jeg lyst til å ha bak meg hver eneste gang jeg er med i løp, ritt eller triatlon.

(Tar du kontakt så vi får prata om hvordan vi gjør det framover??)

Han skrek seg hes og ga high fives.

Etter en high five og en saftig kommentar om at jeg måtte bevege på beina fikk jeg så flyt at jeg løp forbi et par ekstra inn mot mål. Det gikk fort. Jeg merka det. Jeg var motivert. Jeg dro til det jeg kunne. Det så kanskje ikke sånn ut, men det var sånn det føltes.

Så var målgangen der. Endelig. Jeg kunne roe ned. Prate med andre rundt meg og oppsummere en fantastisk debut på triatlon. Ikke at resultatet var fantastisk, men opplevelsen.

Utrolig imponert over triatlonmiljøet – hjelp fra alle!

Det som overrasket meg, selv om flere har fortalt meg om det, var den utrolig gode stemningen og miljøet. Folk delte tips, pratet sammen, hjalp hverandre, backet hverandre opp. Det var ingen som var bedre enn andre, det var ingen som var dårligere enn andre. Vi var en koselig familie som delte opplevelsen sammen. Samme om størrelsen på kroppen var small, medium eller xtra xtra large.

Men ikke bare der. I forkant fikk jeg fantastiske tips fra både de som akkurat hadde debutert selv til noen av de beste folka i verden.

Jeg skal ikke bruke gamlisord, men det har vært helt overveldende! STORT!

Dermed er min konklusjon at triatlon er for alle. Du trenger bare svømme litt, sykle litt og så på slutten løpe litt så er du der. Det er bare å begynne i dag. Du blir godtatt for den du er, og uansett hvordan du ser ut.

Det viktigste er nemlig å gjennomføre. Gi det du har. HEIA OSS!

Jeg er i alle fall nyfrelst, og vi sees snart igjen på et eller annet triatlonarrangement!

PS! Havnet på legevakta i etterkant for å sjekke opp en fot som ikke var helt som den skulle. Jeg tråkket på en stein opp på stranda, og fant ut at jeg ikke skulle sjekke hvordan det gikk før jeg var i mål.

Resultatet var fire sting i en tå, og skrubbsår under foten. Jeg merket det underveis og vurderte å gi meg flere ganger, men rart hva man får til med adrenalin og debutantgalskap i kroppen og hodet.

Bildet er tatt etter legevaktbesøket, som sto til terningkast seks på terningen det også. De tar godt vare på 40-åringer i midtlivskrisa, der også..

Takk til Jens hos Røde Kors Hvaler som hjalp meg med behandling i Skjærhalden, og takk til Hvaler Triatlon og alle som delte dagen med meg. For en fantastisk dag. Jeg kommer garantert tilbake neste år!

Takk også til alle som delte tipsene sine med meg i forkant av debuten.

Både til Kristian Blummenfeldt, Mette Pettersen Moe, Lars Zachariassen, Siri Jørgensen, Fred Arthur Asdal, Stein Tore Foss og alle dere andre både på Facebook, Instagram og alle andre steder.

Les også:

Triatlon, virkelig en folkesport