Nå skjer det. This is it. Hvaler Tri på lørdag!

I fjor ble det tryning på sykkel dagen før. I år skal jeg i mål om så jeg skal krabbe. Hvaler Triatlon på lørdag uten superstore forberedelser. Jeg er nervøs. Naturlig nok.

Les også:

Lørdag formiddag står jeg i vannkanten på Skjærhalden på Hvaler. Jeg har stått sånn i vannkanten med barna før, mange ganger. Entusiastiske barn som elsker vann. Gruet meg til å gå ut i det kalde vannet sammen med dem. Gruet meg for å kjenne kulda på hele kroppen.

Minutter igjen

Denne gangen står jeg der med våtdrakta på, sammen med mange andre i samme situasjon. Flere er nok godt trente og har livet foran seg. Jeg i 40-årskrisa, med fettet godt pakka inn i våtdrakta.

Vi skal uansett gjennom det samme. Jeg merker nok at de er mer entusiatiske enn meg. Jeg kommer nok til å grue meg like mye som når jeg skal ut i vannet sammen med barna.

Kun minutter igjen til triatlondebuten. Triatlondebuten som ble utsatt i 12 måneder på grunn av et tåpelig tryn på en sykkel.

Men jeg skal gjennom. Uansett. Koste hva det koste vil.

Ikke medvind i treningsarbeidet

Det skulle ikke bli så strømlinjeforma i år heller. Jeg hadde nesten 45 mil løping og en god del svømming og sykling fram til i slutten av mars, men så gikk det galt. Jeg dro på meg noen småskader og etter det har det gått opp og ned med både treningsmotivasjon og treningsglede. Ingenting har fungert helt. Jeg bestemte meg for å gå ned fra olympisk til sprint, og det tror jeg var lurt.

Fra olympisk distanse på 1500 meter svømming, 40 kilometer sykling og 10 kilometer løping til sprint på 750 meter svømming, 16 kilometer sykling og 5 kilometer løping. Det skal gå. En fin debut på triatlon.

Oppkjøringa har delvis sett sånn ut (som under. Altså mye tid sammen med familien i en periode med nok av skader. Viktig å utnytte tiden bra.

Har vurdert å avlyse

Likevel. Det enkleste hadde vært å bare avlyse hele greia. Bestemme seg for å stå over. Det gjorde jeg jo i fjor. Det ville vært lett å gjøre det i år, igjen.

Jeg gråt mine tapre tårer da. Jeg lærte litt av det.

Denne gangen skal det skje. Jeg skal gjennom uansett om jeg skal gå, krype eller krabbe. Målet er å komme i mål. Det spiller ikke engang noen rolle om jeg kommer sist.

Svømminga 750 meter

Jeg er en helt OK brystsvømmer. Det går greit framover. Krål derimot er jeg ikke ikke superstødig på. Jeg kan svømme krål, men jeg tror neppe jeg holder i 750 meter sammenhengende i bølger. Det er vel kanskje for mye å be om at det er blikkstille vann som i Postgirobygget-sangen?

Min taktikk er uansett å finne en plass sånn passe langt bak. Komme meg ut i vannet og gi det jeg klarer, samtidig som jeg finner en eller annen rytme på det. Det blir nok en del saltvann i systemet, så jeg får konsentrere meg på å puste.

Jeg føler jeg har kontroll, men noen vinnertid på svømminga blir det ikke.

T1 – bytte mellom svømming og sykling

Deretter opp av vannet. Av med våtdrakt. Det er denne delen jeg gruer meg mest til. Har hørt rykter om flere som drar på seg strekk når de tar av seg våtdrakta.

Mitt mål er bare å få av drakta uansett hvor lang tid det tar. Få på meg sykkelskoene. Få på meg hjelmen. Komme meg sånn passe fint avgårde. Ikke stresse.

Sykling – 16 kilometer

Igjen er det bare å finne rytmen. Jeg har syklet mye tidligere, men ikke så mye i år som jeg hadde håpa jeg skulle. Jeg er nok en mye stødigere terrengsyklist, så det blir spennende å se hvor mange som ligger bak meg etter svømmedelen. Kanskje jeg faktisk kan klarer å holde plasseringen, helt bakerst?

Drømmen er å kunne sykle forbi noen. Kjenne at beina fungerer, mens jeg gir på de 16 kilometerne som etappen er.

Sykkelen er akkurat nå til reparasjon, og jeg håper virkelig at den ikke holder meg tilbake. Neida. Det er nok heller han som sitter på sykkelen som har forbedringspotensiale.

T2 – bytte mellom sykling og løping

Det er bare å komme seg inn. Sette fra seg sykkelen. Av med hjelmen. Bytte sko i en fei og komme meg ut igjen. Her er det vel bare å holde fokus.

Løpinga – det var her jeg skulle skinne

Så kommer vi til den delen jeg er litt skeptisk til. Løpebeina er ikke det de var, og med løpeskade en god stund er det bare å finne en eller annen rytme. Ikke stresse, men løpe i et jevnt tempo.

Det var liksom her jeg skulle skinne. Det var jeg skulle plukke rygg etter rygg, men akkurat nå blir jeg mest fornøyd hvis jeg klarer å holde jevnt tempo inn mot mål.

Etappen er jo ikke så lang, så i mål skal jeg. Enten om jeg skal gå, krype eller krabbe.

PS! Har du noen tips til meg så legg gjerne inn det i kommentarfeltet. Jeg trenger det.

Har fått til litt trening da.