Mange prioriterer bort treningen når hverdagen blir hektisk, og istedenfor blir de surpomper. Det er nettopp da du som er glad i oss som er i midtlivskrisa må reagere.

Les også:

Livet er til tider en eneste stor tidsklemme. Helt fra dagen starter grytidlig sammen med barna til vi legger oss superseint. Det går i ett, og det er ikke alltid at det lar seg gjøre å få til trening. Mange av oss er flinke, og prioriterer trening, men ikke alle.

Jeg har selv flere kompiser som ofte klager på at de aldri får tid. Andre ting må prioriteres, og det er selvsagt forståelig. Men det blir litt klaging, og derfor tenkte jeg det var på tide å skrive litt om det, og komme med et lite forslag. Du trenger nemlig litt bistand fra en du er glad i.

Døgnet kan se sånn ut for meg:

06:00 Stå opp. Gjesp.
06:30 Frokost. To brødskiver med syltetøy. Fortsatt gjesp.
07:30 Levering. Gjesp. Det kan hende jeg må rekke toget, så da slipper jeg.
08:00 Pendling. Fram med macen på toget.
09:00 Møter. Kaffe, takk.
10:00 Mail. Det er bare å få unna når man kan.
11:00 Telefoner. Hallo?
12:00 Lunsj. Er den sunn eller?
13:00 Møter. Mer kaffe, takk.
14:00 Mail. Viktig å være påkobla.
15:00 Telefoner. Hallo, igjen!
16:00 Pendling. Siste økt.
17:00 Henting. Hvis ikke barna er henta da. 17:01 er for seint.
18:00 Fotballtrening eller andre aktiviter med barna. Heia Korsgård!
19:00 Lekser. Begynner å bli vanskelig nå i andreklasse.
20:00 Middag. Er den sunn eller?
20:30 Ro i sovesal 1 og sovesal 2. Begge barna sover.
21:00 Sofaen. Hvis jeg da ikke har klart å løsrive meg, kommet meg ut.
00:00 Søvn. Gjesp.
06:00 Stå opp. Gjesp. Repeat.

Dette er kanskje ikke fasit, men det er litt sånn det er. Hverdagen.


Småmuggen når jeg ikke får trent. Det skjer automatisk.

Jeg blir selv ganske muggen når jeg ikke får trent. Da pleier jeg å ta meg en tur ut, selv om den kanskje blir liten. Det er faktisk mye bedre med 15 minutter løping enn ingenting. Den dusjen i etterkant trenger jeg sikkert likevel.

Men det er ikke alle som tenker sånn.

Det er ofte mange forskjellige grunner til at vi får det til, og det står sjelden på motivasjonen. I de fleste tilfellene nedprioriterer vi treninga. Det er kanskje et viktig møte på jobben, vi skal tidlig opp, eller noe helt annet som at det ikke passer inn i timeplanen. Treninga blir liksom mindre viktig. Det er noe annet vi må rekke først. For seint. For tidlig. For mye annet som skal gjøres.

Hvis det fortsetter sånn noen dager så begynner det å skje noe med hodet. Helt automatisk. Vi blir stille. Vi blir småirriterende. Vi går inn i oss selv.

Det står liksom ikke på motivasjonen. Den er der. Det er bare at det ikke er lett å løsrive seg.

– Hvorfor sur?
Vi forstår kanskje ikke helt hva som skjer, men vi har ofte fått spørsmålet:

– Hvorfor er du så sur, da?

Nå det skjer meg så velger jeg stort sett bare si at det ikke er noe. Det blir for teit å klage på at jeg ikke får trent når jeg nedprioriterer selv.


Dytt oss ut

Det er da du som er rundt oss må bidra med en skikkelig dytt i ryggen. En hjelpende hånd til en surpomp:

– Kom deg ut. Ta deg en tur. Luft hodet. Luft kroppen. Svett litt. Du trenger ikke løpe maraton eller sykle Trondheim-Oslo eller svømme over Oslofjorden. Bare kom deg ut en tur. Ta de en halvtime. Ta deg en time. Du er et bedre menneske når du gjør det.

For det er faktisk sånn at med en tur ut blir alt så mye bedre, selv om den er liten. Hodet, kroppen, samvittigheten. Det er noe som skjer. Det er noen ting i topplokket som skrus til på riktig måte.

Jeg blir selv et bedre menneske av å trene, en bedre pappa og en mer harmonisk fyr, som igjen fører til at jeg smiler bredere. Det til tross for at treningsturen kun i blant bare var 15 minutter.

Så, dagens tips til deg som har en surpomp hjemme, eller er i midtlivskrisa og vurderer å droppe treningsturen?

Lag en avtale om dytte ut eller la deg bli dytta ut. Verken du eller han/hun kommer til å angre! Jeg lover.

Blogglistenhits