Løpeturen opp til Vettakollen tok omtrent knekken på meg. Men hvorfor tok jeg så lett på det? 1,2 kilometer motbakkeløping. 150 høydemetre. Superlett, tenkte jeg.
Les også:
- Når det blir vanskelig: Prat om utfordringene dine
- Sponset innlegg: Sånn knyter du lissene dine – med rabattkode
- Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best
Her er video fra turen til Vettakollen med fjellgeita André!
Artikkelen fortsetter under.
Som idrettsutøver på lavt nivå er det ofte kult å si ja til nye utfordringer, og denne uka var jeg ute for å prøve meg på motbakkeløp sammen med André, en gammel arbeidskollega og god kompis. Han har løpt Strand Fjord Trail Race og er per definisjon en fjellgeit.
Nå har jeg riktignok løpt motbakke før, men her i Askim hvor jeg bor er det ikke akkurat sykt bratt. Derfor er beina tilpassa løping på asfalt, grus og sti. Passe flatt.
Men jeg tenkte det var det samme. Det er jo bare litt oppover.
Inntil Vettakollen.
Hvis du ikke allerede gjør det: Følg bloggen på Facebook også.
Vettaskremt i Vettakollen
På vei med t-banen mot Vettakollen snakket vi.
Pre-run, tror jeg de kaller det.
1,2 kilometer med 150 meter stigning. Helt fra t-banestasjonen og helt til toppen.
Det var noen fine Strava-segmenter der.
– Det er fantastisk utsikt på toppen. Det blir bare litt tungt først, sa løpekompis André.
– Null stress, sa jeg og tenkte på lengden.
– Jeg løp jo 18 kilometer på søndag. 1,2 kilometer nå? Ikke få meg til å le. Det er jo bare å bite tenna sammen, samme hvor bratt det er. Har også sykla opp til Skramstadsætra på Birken med supersure bein. Litt løping skal jeg da klare, la jeg eplekjekt til.
Bråstopp
Men eplekjekke midtlivskrisebloggeren fikk smake konsekvensene av å være nettopp eplekjekk.
Plutselig sto jeg der, midt oppi bakken. Med hjertet i hånda. Det føltes sånn. Jeg holdt helt kjeft.
Eller.
Jeg klarte ikke si noe er nok mer riktig.
De beina som satt ny pers på 5 kilometer for to uker siden sleit med å finne riktig vei videre. De sleit med å komme seg oppover.
Det endte med en pause før toppen ble angrepet. Jeg kjente hver eneste kilo ryggfett og bilring rundt magen.
Null utsikt der oppe også.
Det var ingen vits i å bli der. Jeg var litt skuffa, men jeg lo godt. Det var jo bare å le da.
(Fortsetter under bildet)
Deretter ned igjen. Nullstille meg selv. Le litt. Grue meg litt.
– Nå skal vi opp, sa André.
Han var bestemt. Jeg var hvit i ansiktet.
Så gønna vi på igjen. Denne gangen kom jeg nesten helt opp før jeg måtte gå. Det ble rett og slett for tungt og for bratt den siste stigningen.
Det var såpass utfordrende å plassere beina at jeg sleit. Snø, is, piggsko som sklei på steinene.
Men jeg kom meg opp, og jeg stoppa ikke. Veldig god følelse.
(Fortsetter under bildet)
Tredje turen opp skulle det gå
Men så ble det bråstopp da vi kjørte på opp den tredje gangen. Beina var stive, og jeg rett og slett nekta å løpe mer motbakke.
Jeg var kvalm. Jeg var sliten. Jeg var lei. Det var jo ikke sånn det skulle være?
Vi tok peptalken oppe. Vi prata om å kjøre en runde til, men det begynte å bli mørkt, så da snudde vi. Løpende nedover igjen.
Det var jo fint, selv om jeg følte jeg sjangla. Småfull.
Vendepunktet
Men så. Kun minutter etter at vi hadde satt oss på t-banen ned mot Oslo sentrum igjen så skjedde det noe.
Smerten ble borte.
Tåka letta fra hodet og jeg begynte å tenke klart igjen.
For en opplevelse jeg hadde vært med på. For en utrolig kul ting å gjøre. Gønne på i motbakke opp mot en topp som ligger sånn passe enkelt tilgjengelig i Oslo, men som samtidig byr på så mange forskjellige utfordringer.
Steiner, røtter, slaps, is og snø. Tåke og regn. Pluss en bratt kneik rett før toppunktet som tok pusten fra meg.
Ja da, jeg kom meg ikke løpende opp noen av de tre gangene jeg forsøkte, men jeg lærte masse.
Jeg lærte om å disponere kreftene, flytte beina raskere, konsentrere meg om terrenget, og at jeg helst bør være mentalt klar for å ta meg ut.
Syretest, (eller syrefest tror jeg de kaller det) er kun kult når du er klar.
Dessuten: Har lært meg at jeg skal være litt mindre eplekjekk. Det lønner seg ikke.
Lytt til kjentfolk som André som har vært ute før. Kudos til han for herlig guiding og topp coaching! Du er en super løpekompis og kompis, kompis!
Så. I ærlighetens navn, som idrettsutøver på lavt nivå, og med mange store ambisjoner. Her er læringspunktene mine fra motbakkeløping i Vettakollen i Oslo:
1 Forbered deg bittelitt da, om så bare mentalt.
Det er lov å ta lett på det, men ikke bli for eplekjekk da.
2 Disponer løpinga i motbakke.
Det er ikke noe vits i å ta seg ut i de første bakkene. Det er et godt stykke igjen.
3 Tro på deg selv.
Snakk positivt til deg selv. Tro på at du kommer opp. Hold ut. Vær sterk i hodet. Bit tenna sammen.
4 Du kan lære å bli fjellgeit.
Hvis du ikke kom deg opp de første gangene, ikke gi opp. Fjellgeit er noe man kan bli.
5 Lær deg å flytte beina.
Se på terrenget. Se framover. Tenk smart. Få til god flyt.
6 Ha med deg en god kompis
Hjelper alltid å ha med noen som gir deg oppmuntrende ord underveis (takk André).
7 Gønn på.
Gjør det du har lyst til. Gå hvis du vil. Bare fortsett. Ikke stopp.
Eller som Jillian Michaels sier det så utrolig treffende:
Les også:
- Når det blir vanskelig: Prat om utfordringene dine
- Sponset innlegg: Sånn knyter du lissene dine – med rabattkode
- Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best
4 thoughts on “7 tips til motbakkeløping fra en som møtte veggen”