Årets utgave av Birkebeinerrittet ble som ventet hardt, men for en dag det ble over fjellet. Det er liten tvil, tenker du på et skikkelig treningsmål i 2017? Kjøp deg en sykkel, bli med neste år!
For, det er virkelig verdt det. Birken er et av det store idrettsarrangementene i Norge, og til tross for at man kanskje ikke er i midtlivskrisa (som mange av oss andre), er det spennende å prøve seg de drøyt 1500 høydemeterne som løypa gir deg fra Rena til Lillehammer. Om man er topptrent eller ei, kan løypa by på såpass mange utfordringer at den passer. Det er bare å kjøre hardt nok. Jeg lover deg, du blir sliten.
Ikke alltid utstyret det kommer an på
For meg, ble det kanskje ikke like mange treningstimer i forkant som jeg ønsket meg, men plutselig sto jeg der, på startstreken i Rena med min gode gamle følgesvenn, alumininumssykkelen Scott Scale 70.
“Scotten”, som naturlig nok er det uoriginale kallenavnet, er ikke en særlig dyr sykkel, ei heller er den lett. Men som tidligere nevnt har jeg syklet fra mange karbonkompiser på Birken og andre ritt. Når man legger til at klassen herre elite i årets utgave av Birkebeinerrittet ble vunnet av Åsmund Løvik med en ti år gammel sykkel, riktignok spesialtilpasset Birken-vinneren, viser det nok at det viktigste av alt er den som sitter på sykkelen. Ikke hva som står på prislappen. Motiverende for oss som ikke kjøper en sykkel til 50.000 kroner.
Men tilbake til turen over til Lillehammer.
Folkelivet ved start
Det hele startet med et besøk hos på Birkens sykkelservice i Rena sentrum. Jeg skulle bare smøre kjeden, men så plutselig at et tannhjul på kransen (den på bakhjulet) var bøyd. Jeg så for meg et 86 km langt marerritt med girtrøbbel over fjellet, men den fantastiske mannen fra Sport1 som sto der gjorde underverker i løpet av minutter. I tillegg justerte han gir og smurte kjeden for meg. Jeg vurderte å gi han en klem, men droppet det da jeg stresset bort til startfeltet. Angrer selvsagt. Han fortjente det.
Jeg fikk plass langt bak i startpulja, men var på vei.
Høytideligheten og profesjonaliteten ved start er enormt god. Jeg blir alltid litt ekstra gira når jeg kommer til Rena. Denne gangen var også utdeling av startnummer, salgsboder og underholdning flyttet tilbake Rena sentrum. Med stor suksess, mener jeg. Ikke minst fortjener Rena at et av landets største arrangementer foregår i sentrum. Ikke i en lagerhall litt utenfor, selv om også det var hyggelig.
Kjør da, 5338!
Fanfaren ble spilt. Startskuddet gikk. Dermed var vi i gang. Det var bare å sette seg godt til rette opp mot Skramstadsætra. 13 kilometer med 450 meter stigning.
Her føler jeg man har fire valg. 1 Gå i tet, kjøre hardt. 2 Bli med syklister du starter med. Ligge til høyre. 3 Slakke av og ta det i det tempoet du vil. 4 Snu. Bryte. Gi opp.
Jeg vurderte en stund alternativ nummer 4, men det er for lett å gi opp noen kilometer oppe i bakken. Dermed fant jeg en plass, kjørte oppover sammen med folk som var på mitt nivå. Skramstad kom, og Skramstad gikk. Et halvt glass sportsdrikk havnet i munnen og den andre halvparten i ansiktet og på brillene. Tips: Ta det rolig når du drikker.
Har du planer om å prøve deg på Birken neste år? Les denne:
12 tips til deg som skal sykle Birken for første gang
Idioter i løypa
Ned mot Djuposet gikk det fint og (i alle fall) rundt meg syklet alle disiplinert sånn at man unngikk ulykker. Jeg har sett flere som har tatt den helt ut og endt i skogen. Da må man også skylde seg selv. Det blir som ellers i livet. Lever du på grensa må du også regne med å få deg en smekk eller to.
Terrengpartiet gikk fint, bortsett fra en mann i 40-åra som kjeftet på andre foran seg. Jeg forsøkte å si hyggelig at vi alle gikk i kø. Han bjeffet tilbake, og jeg lot han krangle seg videre gjennom feltet. Gleden var derfor stor da jeg tok han igjen to mil seinere. Jeg sa ingenting da jeg sykla opp ved siden av han, men han så meg. Jeg gliste for meg selv mens jeg dro på videre.
Heldigvis finnes det få som han. De fleste er fantastisk hyggelige mennesker, og det er lett å slå av en prat underveis.
Opp og ned til Kvarstad, deretter mot Rosinbakken
Det kommer alltid til å være tungt å holde beina i gang underveis, men jeg hadde heldigvis fått heng på noen som kom bakfra fra pulja som startet bak. Kjøringa mot Rosinbakken foregikk i fine puljer. Det var stort sett stille. De fleste hadde nok med seg selv. Det blåste en del på de åpne partiene, og jeg sleit da jeg havnet aleine.
Å finne noen å ligge sammen med er viktig. Derfor anbefales det å være litt konsentrert sånn at man ikke blir syklet fra. Det er lettere å ligge i et felt med mange andre, enn å kjøre aleine.
Men så kom Rosinbakken, selve rosinen i Birken-pølsa, som NRK så fint sa det på direktesendingen (som man selvsagt må se i etterkant).
(Fortsetter under bildet)
“Velkommen til Rosinbakken”
Det store seilet som ønsket oss velkommen til Rosinbakken kunne man se fra god avstand. Det var bare å forberede seg mentalt. Når man allerede har syklet 54 km er dette en av de store prøvene underveis. Det er lett å møte veggen i den første kneika, og da mener jeg møte veggen. Bom stopp.
Den første delen er det ganske bratt stigning. Deretter blir den litt lettere, men den fortsetter og fortsetter og fortsetter. Personlig har jeg aldri hatt noe stort problem å komme meg opp, men jeg kjørte billig med lett gir.
Herlig stemning mot Storåsen
Det blir tyngre opp mot Sjusjøen, men folkelivet er helt enormt. For noen uker siden syklet jeg Cykelvasan fra Mora til Rena, og bortsett fra campingplassen og oppløpet, er Birken en stor folkefest hvis man sammenligner.
Det jeg husker aller, aller best er damene som delte ut Kvikk Lunsj, og ikke minst de fire gutta i 10-årsalderen som sto og strakte ut hånda for en “high five” med noen av rytterne. Jeg syklet selvsagt bort. Kult, gutta!
Ny løype mot mål
Deretter bar det nedover i full fart. Ny løype mot mål og jeg hadde fått heng på et par syklister. Dessverre endte jeg med deilige kramper i begge beina da det ble litt småflatt, men fikk tilbake energien litt etter et stopp for å strekke. Tips: Ikke stopp for å strekke. Det klarer du i fart. Det skal jeg klare neste gang også. Amatør!
Det er ikke bare å trille i mål, man må rett og slett kjempe litt med seg selv. Men da asfalten plutselig var der, ned mot Ballettbakken, var det bare å henge på. Jeg vet ikke helt hvem som bestemte. Sykkelen eller jeg.
Men nedover skulle det.
Den fryktede Ballettbakken
.. og nedover gikk det. Plutselig var Ballettbakken der. Den fantastiske Ballettbakken fra OL. Hatet, fryktet og elsket. Det var bare å låse opp gaffelen.
Tidligere år har jeg vært småpysete. Lagt meg langt ut og bremset som en gal mann. Denne gangen gikk jeg for å følge tipsene om å legge seg i midten. Finne et spor nedover, og holde henda unna bremsen i mest mulig grad. Det er visstnok bedre å kjøre litt for fort enn litt for sakte.
Fort gikk det, og deretter var det bare å gønne på inn i de fantastiske omgivelsene. Alltid gøy med Lysgårdsbakkene og nedfarten til Håkonshall før målseilet plutselig er der.
86 km fantastiske kilometere er unnagjort. Jeg gråt litt. Igjen. Som alltid.
(Fortsetter under bildet)
Oppsummering
Det er lett å oppsummere Birkebeinerrittet 2016. Et flott ritt med en fantastisk historie, og et bra arrangement som setter både de beste og de dårligste i fokus. Derfor håper jeg også at rittet får en opptur i antall påmeldinger neste år. Dette rittet fortjener å være utsolgt.
Sender forresten en stor takk til servicemannen på Rena fra Sport1, de frivillige på mat- og drikkestasjonene, de eldre damene som delte ut Kvikk Lunsj på vei opp mot Storåsen, og ikke minst de fire gutta som jeg “high fivet” med på nesten samme sted. Takk!
Har du planer om å prøve deg på Birken neste år? Les denne:
12 tips til deg som skal sykle Birken for første gang
One thought on “Birken, det perfekte treningsmålet”