– Hjelp, jeg klarer ikke å puste!

Tross medias fokus, de færreste som har astma driver med toppidrett. De fleste er helt vanlige folk som trenger Ventoline eller annen utskjelt astmamedisin for å komme gjennom treningsøkten. Jeg er en av dem.

Les også:

• Birken, foredrag, løpekveld: Dette lærte jeg etter halvannen uke på farten
• Ikke la deg stoppe: Å utsette seg for det man frykter
• Tross dårlig hukommelse: Opplevelsen jeg aldri glemmer

Det begynte en februarkveld for et par år siden.

Jeg skulle bare ut for å løpe en rask tur. Favoritten baklengs (kaller den det på Strava) var ruta og jeg hadde fantastisk god flyt hjemmefra og nedover mot sentrum.

Det gikk fort, og jeg var glad beina fungerte så bra.

Sprakk som en dong

Så kom stigningen. Det ble tyngre å løpe. Jeg ble tungpustet.

Jeg forsto ikke hva som skjedde. Måtte gå.

Fikk litt panikk, men tenkte at jeg hadde sprukket som en gammel kondom i en 17-årings lommebok, en kondom som har ligget der i to-tre år allerede (jada, jeg var optimist).

Jeg var jo tross alt 39 år og aldri vært idrettsmann. Jeg har jo aldri sprukket ordentlig før.

Kom hjem og satt meg ned. Det tetnet seg helt til.

Jeg forsøkte å ta det med ro, men det var vanskelig.

To dager etterpå forsøkte jeg igjen. Jeg kjørte intervaller på tartan+snø+is. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde. Jeg kjørte på så hardt jeg kunne. Det var likevel noe som ikke stemte.

Jeg ble tett igjen. Det var ikke noe behagelig.

Legevakta: – Kom så raskt du kan

Dagen etter våknet jeg opp og kjente at noe var skikkelig galt. Det var en lørdag, så jeg var så uthvilt som en familiefar kan være når han blir tråkket i ansiktet av familens yngste klokka 05.49.

– Nå er jeg tett. Har jeg blitt så forkjøla, spurte jeg meg selv.

Da klokka runda 12 var jeg tett og begynte å få panikk igjen.

– Hjelp, jeg klarer ikke å puste. Jeg må ha hjelp, sa jeg.

Det var bare å ringe legevakta.

– Hvis du sliter med å puste. Kom så raskt du kan. Vi må se på deg. Hvis du klarer å kjøre hit, så gjør det. Hvis ikke sender vi ambulanse, var svaret jeg fikk fra legevakta da jeg ringte.

Jeg forsto alvoret, men var ikke verre enn at jeg kunne kjøre, følte jeg.

Jeg hadde nok litt mer pust enn jeg først trodde. Det var panikken som hadde tatt meg.

Skikkelig.

– Du har astma

Jeg reiste ned og fikk komme inn til legen veldig raskt. Hun sjekket meg fra topp til tå og spurte hundrevis av spørsmål. Jeg fortalte at jeg trente en del utendørs, og svarte at jeg aldri hadde hatt astma eller noe lignende.

– La oss teste forstøverappratet for å se om du blir bedre, sa hun.

Etter 20 minutter med maska på var jeg bedre. Det føltes ganske bra. Jeg kunne puste igjen, og jeg var rett og slett litt letta. Så fikk jeg ny beskjed fra legen.

– Jeg går ut i fra at du har astma. Du må oppsøke fastlegen til uka for å få sjekket om dette bare er midlertidig eller du trenger mer hjelp, sa legen før jeg reiste.

Med meg fikk jeg resept på Ventoline. Det legemiddelet har de fleste hørt om nå.

Ny tur på legevakta

Dagen etter var jeg like tett igjen, og da var det bare å starte opp med Ventoline. Ved lunsjtider var alle dosene brukt opp, men jeg ble stadig verre. Tett. Vanskelig å puste. Jeg ringte legevakten igjen.

– Kom en tur til du, så ser vi hva vi kan gjøre for deg.

Møtte samme lege igjen. Ny runde med forstøverapparatet. I tillegg kortisonsprøyte i skinka. Deretter ny og litt mer stressa beskjed om å oppsøke fastlegen.

Fastlegen sa at det nok var astma, eller anstrengelsesastma eller kuldeastma. Kjært, eh ikke så kjært barn, har mange navn. Jeg ble henvist videre og fikk en tilleggsmedisin. Kortison på diskus.

– Du må nok ta det rolig en stund, men føler du deg bra kan du jo prøve å bevege litt på deg, var rådet fastlegen min ga.

Her er astmamedisinen jeg startet med. Ventoline og Flutide som er kortison. Den ene skal virke behandlende og den andre forebyggende.

Tilbake på veien – tro det eller ei

Jeg fryktet det verste. Dette kom til å stoppe opp treningsiveren. Dette kom til å legge en demper på fremtidas trening.

Astma? Jeg? Dette passer ikke i det hele tatt.

Men fire dager etter følte jeg meg pigg nok til å ta en løpetur. Jeg tok med meg Ventolinen i lomma og dro på meg skoa. Jeg nektet å la meg stoppe.

Jeg hadde mange av toppidrettsutøverne i tankene. Mennesker som på tross av astma har klart å lykkes.

Hvorfor skulle ikke jeg klare å gjøre det jeg ville?

Hvorfor skulle astma bli en begrensning?

Time hos idrettslege hos KAL-klinikken

Et halvt års ventetid etter fikk jeg møte spesialist hos KAL-klinikken (Klinikk for astma- og lungesykdommer). 

Idrettslegen, som det viste seg at han var, sa at jeg kom til å bli helt fin.

Det var ingen grunn til bekymring. Jeg fikk i tillegg god medinsinering og etterhvert sluttet jeg på Ventoline og annen medisinering.

Oppsummering

Min astmahistorie er nok en relativt fin og hyggelig. Det finnes mange andre som har gjennomgått mareritt.

Jeg kan trene hver eneste dag, og blir kun tett hvis jeg er skikkelig forkjøla. Jeg har i tillegg alltid med meg astmamedisin når jeg trener, og preges ikke av astmaen noe mer enn jeg må.

Jeg skal ikke generalisere rundt om du kan trene med astma.

Alle har blitt rammet forskjellig, men mitt tips er å få en god vurdering hvis du har lyst til å trene.

KAL-klinikken er for eksempel veldig flinke.

Det viktigste er uansett at man ikke lar seg hindre i å komme seg ut av sofaen.

PS! Løper ofte med kuldemaske eller hals som jeg kan dra opp over munnen og nesa når det er kaldt. Det funker fint. Man ser passe gal ut også. Bare pass på at du ikke skremmer folk mer enn du må.

Les også:

• Birken, foredrag, løpekveld: Dette lærte jeg etter halvannen uke på farten
• Ikke la deg stoppe: Å utsette seg for det man frykter
  
• Tross dårlig hukommelse: Opplevelsen jeg aldri glemmer