Noen opplevelser i løpeskoa og på sykkelen sitter som støpt i hodet, spesielt når det har kommet ros fra helt ukjente personer. 

Les også:

 

Det var sommer og sol. Jeg hadde pappaperm og tok en runde med en sovende Vilde i løpevogna. Vi hadde vår faste runde, og jeg kvitta meg med singleten så raskt ingen så meg. Løping i bar overkropp er liksom ikke helt meg, men det var så fint vær.

Tempoet var bra det også, og jeg var glad bare for å være ute. Det hadde blitt mange flotte turer med løpevogna den sommeren.

(Fortsetter under bildet fra da vi tok en passe god runde på Bjørkelangen, Vilde og jeg)

IMG_5363

Vi nærmet oss en av de hardeste bakkene der vi bor, i Indre Østfold. Den er ikke så lang, men den er bratt. Opp der skulle vi, og jeg forberedte meg. Vilde sov så jeg startet turen oppover med lette steg bak den passe tunge løpevogna. Viktigste var at hun sov, tenkte jeg.

– Imponerandes altså, var det en stemme bak meg som plutselig sa på østfoldsk.

Jeg hadde merket at det var noen der, men jeg fokuserte på om det kom biler, om den sovende prinsessen hadde det bra, ikke minst den hamrende pulsen min som bare økte og økte.

– Tus.., eh, tusen takk, peste jeg mot han.

Det var en voksen terrengsyklist som visstnok hadde kommet inn bak meg et stykke lenger nedi bakken. Han ble syklende ved siden av meg.

– Jeg lå bak deg bare for å se hvordan du gjorde det, og jammen meg hadde du bra tempo opp her. Jeg slet nesten litt med å ta deg igjen, sa han.

– Skikkelig imponerandes, gjentok syklisten.

– Tusen takk. Man må jo prøve å komme seg i form, peste jeg høflig.

Så fortsatte han på sykkelturen sin, og jeg fortsatte med makspuls og en sovende Vilde i vogna.

(Fortsetter under bildet av han hårete fyren i bar overkropp på løpetur med løpevogna)

img_3686

 

Glemmer det aldri

Meningen med å fortelle historien er ikke for å vise hvor hard jeg er. Jeg tipper alle klarer å løpe en oppoverbakke med en løpvogn i bar overkropp mens prinsessa sover, selv om det kanskje virker litt umulig når man løper inn i en bratt oppoverbakke.

Men det er for å fremheve at denne historien skjedde sommeren 2015 og jeg kommer aldri til å glemme den. Jeg husker det som om det skulle være i går, og nå har det snart gått tre år.

En ukjent tok seg tid til å rose meg under løpeturen, og jeg har ofte siden den da både tenkt på det og brukt det som motivasjon for å gjøre ting jeg ikke i utgangspunktet føler jeg kan klare.

Jeg glemmer heller aldri den engasjerte herremannen som fikk meg til å ta av da jeg løp mot mål på Hvaler triatlon. Entusiasmen hans smittet over på meg.
Les om det her i bloggposten: Triatlon, virkelig en folkesport

Roser ukjente

Etter det har jeg også startet med å rose folk jeg møter underveis når jeg er ute, for å gi den samme følelsen og opplevelsen tilbake. Kanskje min entusiasme kan smitte over på deg.

Nei, jeg gjør ikke det med alle jeg møter, men ser jeg noen som fortjener det så slenger jeg gjerne noen komplimenter i riktig retning.

Jeg har også ved noen ganger gitt high fives til andre mosjonister og folk i midtlivskrisa som jeg ser gjør det bra. Jeg blir alltid møtt med enten stor forundring om hva jeg driver med eller et stort glis. Litt gøy, det også.

 

Ros en ukjent du også

Jeg husker ikke hvem terrengsyklisten var, og jeg kommer helt sikkert aldri til å kjenne han igjen, men jeg glemmer aldri opplevelsen.

Så, ros en ukjent i dag, du også. Jeg er helt sikker på at entusiasmen din smitter over på meg og alle andre. Det kan hende du setter varige spor.

 

 

Les også: