Den siste tiden har vært hektisk. Ekstremt hektisk. Ikke bare har jeg gått Birken med fall, men jeg har også holdt foredrag og hatt løpekveld. Dette er det jeg sitter igjen med.
Les også:
- Ikke la deg stoppe: Å utsette seg for det man frykter
- Tross dårlig hukommelse: Opplevelsen jeg aldri glemmer
- Ildsjelen: Sykdommen, ingen hindring for Kenneth
DELSPONSA
(Blogginnlegg inneholder tekst om Birken som jeg er ambassadør for. Dermed er blogginnlegget delsponsa. Ville at du skulle vite det).
Meldingene strømmet inn. Mange av de jeg kjente skulle på Last Man Standing på Siggerud på lørdag. Det fristet veldig. Siggerud er bare noen mil hjemmefra, og jeg vurderte å ta turen.
Last Man Standing er tross alt et idrettsarrangement som fortjener langt mer oppmerksomhet enn det egentlig får. Ultraløpere som tar ut sitt ytterste runde etter runde. Håper NRK direktesender neste gang.
Men istedenfor ble jeg hjemme.
Ikke fordi jeg ikke er en ultraløper og ville være med på et arrangement jeg ikke skulle delta på selv, men for å lade batteriene og samtidig bruke tid sammen med folk jeg er glad i.
Oppmerksomhet i Smaalenenes Avis
For det har vært noen hektiske dager i halvannen uke nå. Det startet med oppmerksomhet i Smaalenenes Avis. Jeg har fått noen oppslag for blogginga før, men det blir helt klart ganske spesielt når lokalavisa ringer og vil gi meg oppmerksomhet. Det er tross alt naboen og resten av folka der jeg bor som leser.
Vi hadde en lengre prat, journalisten og jeg, og noen dager seinere var det fotografering på Spydeberg skistadion.
Jeg ble veldig godt fornøyd med resultatet, selv om jeg alltid er redd for at jeg bare skal se ut som en PR-kåt fyr.
Det viktigste for meg var å få fram bakgrunnen for blogginga. At det handler om å inspirere flere ut av sofaen enn å hylle eliten. Det handler mer om å gjøre det normalt å trene, selv om man føler at man befinner seg i en midtlivskrise. Ja, og at folk som trener midt i livet bør hylles, ikke rakkes ned på som smålubne folk i tights med et utstyrsfokus som går utover privatøkonomien. Pluss masse annet.
Her er bilde av oppslaget i papirutgaven:
(Hvis du vil lese så kan du trykke her. Saken er plussa, men du får abonnement for 5 kroner).
Tryn på Birken, men gøy likevel
Deretter bar det til Furutangen for siste forberedelser foran Birkebeinerrennet. Familien har hytte 45 minutter unna starten, og det passer alltid med forberedelser der oppe.
Jeg hadde tatt meg fri fredag og reiste oppover etter barna var levert der de skulle være og alt var pakket.
Med på turen var to gode kompiser i Joachim og Kristian. Begge veldig spent på både vær og føre. Vi hadde alle tre gått Birken på ski før, men det er alltid spennende å gå over fjellet uansett hvor mange ganger man har deltatt.
Min siste runde var i 2013. Da hadde jeg en fin, men hard dag fra Rena til Lillehammer.
Det ble det nå også.
For med fall i den første skikkelig nedoverbakken ble det tyngre enn det egentlig skulle.
Jeg skulle bare bytte spor siden jeg var på vei til å kjøre på noen, men den ene skia ble ikke med. Det endte som det ofte gjør. På trynet. Skikkelig på trynet.
Resultatet var en skadet skulder, en blåveis og ikke minst også kutt på nesa. Jeg fikk hjelp på neste matstasjon for å tørke blod og komme meg videre.
Jeg fikk også vekslet noen ord med dansken som kom bak meg som også tryna. Han var utrolig hyggelig, og imponerende på langrennskiene.
Tankene om å bryte var selvsagt ganske sterke, men jeg gikk videre. Det angrer jeg ikke på nå, selv om det ble en lang tur.
Jeg gråt litt denne gangen også, men tårene kom ikke før jeg var på Sjusjøen. Da forsto jeg at jeg kom til å komme meg i mål samtidig som jeg hørte Helt Ramms “Raske briller”.
Jeg tipper jeg er den første som har grått til “Raske briller”.
(Plis ikke ring NRK). Haha.
Jeg gikk i mål en gang etter 16-tida og hadde det utrolig hyggelig i målområdet og i Håkonshall.
Utrolig gøy også at flere ble med på Team Midtlivskrise i lycra. Vi var 8 personer som gikk over. Stor idrett.
Tusen takk til alle som heiet underveis og ikke minst utrolig gøy å hilse på så mange hyggelige folk som kom bort til meg både før og etter rennet.
PS! Blåveisen lever fortsatt.
Foredrag hos Mjølkerampa Raiders
Stas var det også å få komme til Mjølkerampa Raiders for å holde foredrag. Tore fra Mjølkerampa vant foredrag for litt siden, og etter årsmøtet deres var avholdt fikk jeg en time til å prate om ting som engasjerer meg veldig:
Motivasjon, trening og midtlivskrise.
Det er alltid gøy å få komme ut til klubber og bedrifter for å prate om ting som er viktig for meg. Det er også litt ekstra stas å få komme til en lokal klubb som er tuftet på samhold og treningsglede.
Blir inspirert bare å tenke på at eldstemann i Mjølkerampa på over 70 sykler lenger enn meg. Framtida er lys.
Ikke minst var det stas å få komme til klubben som arrangerer Mjølkerampa Open, et ritt hvor de med høyest vekt får starte tidligere enn de letteste.
“Løypa er totalt 10,6km hvor de siste 2,8km stiger 170 høydemeter!” skriver Mjølkerampa på hjemmesiden sin.
Jeg er litt usikker på datoen til årets utgave, men det er store muligheter at jeg står på startstreken til høsten.
Tusen takk for at jeg fikk komme til dere, Mjølkerampa. Jeg gleder meg til å følge dere videre, og kanskje en dag få en sykkeltur sammen med dere.
Løpekveld med en fantastisk gjeng
Ja, også før helgen kom ble det løpekveld i Oslo sentrum. En fantastisk hyggelig kveld med flotte folk.
Jeg fikk ikke løpt selv pga at skulderskaden ikke har blitt noe særlig bedre (jada, jeg skal til legen nå), men det la ingen hindringer for at gjengen fikk seg en skikkelig løpetur og en hyggelig prat.
Etter løpeturen ble det fint samhold med både spising og noe å drikke på.
Blant gjengen var det alt fra de som akkurat har kommet seg ut av sofaen til landets mest erfarne ultraløper. Akkurat som det skal være. Ingen er for dårlig trent og ingen er for bra trent.
Alle er velkomne og føler seg hjemme.
Vi møtes for å prate om det vi elsker å gjøre, og vi blir kjent på en uformell og hyggelig måte.
Blant de (opp mot) 100 som har vært med på de syv arrangementene har det knyttet seg nye vennskapsbånd, og utover våren og sommeren skal vi både ha flere løpekvelder.
Ikke minst andre arrangementer som alle kan være med på. Det er bare å glede seg.
Tusen takk til alle som kom på Midtlivskrise i lycra – løp & prat @ Oslo sentrum. Det kommer snart ny dato til nytt løpetreff, ja da også med lave skuldre og fokus på hygge.
Oppsummering av en hektisk halvannen uke
Det har vært hektisk, men utrolig gøy. Jeg har fått mange flotte opplevelser, og møtt mange fantastisk hyggelige folk.
Jeg glemmer ikke alle tilbakemeldingen jeg har fått etter Smaalenenes Avis-oppslaget. Heller ikke alle heiaropene på vei over fra Rena til Lillehammer på Birken, og ikke minst folka jeg møtte i Håkonshall i etterkant.
Jeg glemmer absolutt ikke folkene i Mjølkerampa og foredraget jeg holdt der. Et par av dere kommer jeg til å møte snart igjen når vi skal kjøre triatlon sammen.
Ja, og heller ikke alle de fantastiske folka som jeg møtte på løpekvelden i Oslo. Nok en superhyggelig kveld, og nye vennskap er skapt. Jeg digger dere..
Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg får lov til å holde på med dette her og at jeg får møte så fantastisk mange hyggelige folk på alt jeg er med på.
Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med å ha funnet et så aktivt liv.
Etter halvannen uke på farten har jeg rett og slett lært meg at det aktive livet jeg lever er akkurat sånn jeg ønsker at det skal være.
Jeg er glad jeg kom meg ut av sofaen.
Ikke minst: Jeg er glad vi feirer midten av livet i bevegelse.
Les også:
- Ikke la deg stoppe: Å utsette seg for det man frykter
- Tross dårlig hukommelse: Opplevelsen jeg aldri glemmer
- Ildsjelen: Sykdommen, ingen hindring for Kenneth