Med dette blogginnlegget runder jeg 100 blogginnlegg, men er bloggen bare et rop om oppmerksomhet og hjelp, eller er det noe engasjerende og inspirerende som formidles og oppstår blant de som er i samme situasjon?

Les også:

100 blogginnlegg er skrevet i siden juli i fjor. En spennende tid, og ikke minst gøyal på grunn av alle opplevelsene, erfaringene og alle de nye bekjentskapene jeg har fått.

Det er mange som har inspirert meg. Både når det gjelder trening og blogging. Noen av dem har jeg fortalt om, som André, Ronny, Kristoffer og Kenneth, og andre som ikke er nevnt ennå, men som absolutt burde fått mer oppmerksomhet rundt sin historie. For det er så mange inspirerende folk som holder på, selv om de fleste aldri kommer til å vinne verken løp, ritt eller renn.

For min del er det liten tvil om at blogginga har gitt meg mye mer enn jeg trodde på forhånd. Ikke minst har den gitt meg forpliktelse til å legge inn nok treningsøkter selv. (Hvordan hadde det sett ut hvis jeg bare var en sofagris?)

Det har også gitt meg bedre viten om at flesteparten av oss er en gjeng glade amatører som prøver å finne ny inspirasjon til å oppnå målene våre. Litt seint i livet.

Det har jeg.

(Fortsetter under bildet)

panisk-fyr

Det ser kanskje ut som han er rask, men han fyren der er mest redd for å skade seg.


Oppmerksomhet, på godt og vondt

Det har også blitt en del oppmerksomhet. Fra både familie, venner og kjente. Ikke minst fra mange jeg har møtt underveis. Folk som har tatt kontakt for å gi litt ros, men også de som har hatt et ønske om litt drahjelp i hverdagen.

Mange er veldig positive, men det finnes også dem som synes blogginga er noe fjolleri. Folk som tror jeg er ute etter oppmerksomhet. Folk som tror jeg bare drømmer om å bli sponsa. Helt kult det. Folk får tro hva de vil.

Men, det er de positive jeg husker. De som har gitt meg tilbakemelding på at det som formidles gjennom bloggen har gitt dem noe. At det som har blitt skrevet og videreformidlet gjennom de 100 blogginnleggene, om det er mine eller andres erfaringer, har inspirert og motivert dem i treningshverdagen. At Strava-gruppene gir økt motivasjon, og økt vilje til å gi litt mer.

At midtlivskrisa, eller 40-årskrisa har blitt mye bedre, mer spennende og mer innholdsrik.

Det er det som gjør at jeg holder på med dette, til tross for at blogginga i blant tar mer tid enn treninga.

(Hadde jeg bare trent og ikke blogga hadde jeg nok gått for å vinne Hvaler Triatlon 18. juni eller Unionsmaraton 1. juli. He-he.)


Ikke rik, sponsa eller påspandert

For ikke blir jeg rik. Ikke blir jeg sponsa. Ikke blir jeg spandert på masse treningsklær, løpesko eller sykler. (Jeg har fått et tilbud om å selge koffeinpiller med kickback, men jeg følte ikke at det var helt innafor).

Det er mye jobb, men med familien, gode venner og treningskompiser som støttepartnere og hjelpere har det blitt det det er i dag. Ja, og en litt lettere småirritert kone som synes det kan bli litt for mange timer bak tastaturet. Men det er jo sånn det skal være. Hun skal jo passe på meg..

(Fortsetter under bildet av kona)

ole-og-kona.jpg


Skal være en støtte i hverdagen

Det jeg er ute etter er at bloggen skal støtte opp rundt en aktiv midtlivskrise, med mindre fokus på sportsbiler og andre ting du kan kjøpe deg til for å se yngre ut. Istedenfor er tanken at vi får et bra liv gjennom å komme oss ut, få nye opplevelser gjennom løping, sykling, triatlon og ski.

Bloggen handler om panikken man føler når man snart blir eller har runda 40. Hvordan det er å bli stigmatisert for lycratightsen som nok sitter litt tettere enn den skal (eller kanskje det velter over av fett og bulker), og tankene som oppstår når man plutselig har blitt voksen, og tidsklemma ligger som en klam hånd over hverdagen.

For selv om det er spennende så skal bloggen ikke handle om å klatre til toppen av Mount Everest, dykke ned til bunnen på Nordsjøen, eller løpe 30 maraton 30 dager på rad.

Den skal heller ikke handle om sixpack på magen, eller det flotte og overfladiske livet som mange andre bloggere og Instagrammere viser fram.


Noe viktigere

Det skal handle om mye viktigere ting. Komme seg ut av sofaen. Komme seg ut i lycratightsen. Med bagasjen man har i hodet. Med utfordringene og bekymringene man har. Kjenne hvor fantastisk det er å bevege på seg, istedenfor å dø en stille død med pottisskåla og brusen i hver sin hånd.

Det skal handle om kvinner og menn i sin beste alder på alle nivåer, som føler de har masse å gi, selv om alderen begyner å tynge. Med ærlige fortellinger om livet.

Det skal også handle om at det er flere av oss. Du og jeg er ikke aleine. Vi deler samme lidenskap, løype og vei.

Vi deler samme mål: Bevegelse.

Det spiller ingen rolle om det går fort eller sakte. Vi er ute.

 

Blogglisten
hits