Det har gått over fire år siden jeg startet denne bloggen. Fire år med ekstremt mange morsomme stunder, gode opplevelser og møter med fantastiske mennesker. Nå har jeg bestemt meg for å legge bloggingen på hylla. Alle historier har en slutt, også denne.

Da jeg startet denne bloggen sommeren for fire år siden var det med et brennende ønske om å inspirere og motivere mennesker.

Jeg var snart 40, jeg klarte aldri å finne noen inspirasjon som passet meg når det gjaldt trening, og jeg var også lei av fordommene som møter oss som vil starte med trening når vi har blitt voksne. Legg til at jeg var treg. Supertreg. Tregere enn de fleste andre. Det gjorde også det sånn at jeg ikke klarte å finne motivasjonen helt hele tiden – for alle andre var jo så mye raskere enn meg.

Jeg tenkte at det måtte da finnes andre der ute som hadde de samme utfordringene, noen som jeg kan hjelpe samtidig som jeg hjelper meg selv. For jeg følte jeg trengte litt hjelp, jeg også.

Med på veien hadde jeg mange opplevelser og erfaringer til hva man skulle gjøre, og kanskje også en del om hva man ikke skulle gjøre. Jeg hadde også et talent, eller nei – jeg hadde ikke et talent. Jeg var helt tom for talenter. Jeg var helt middelmådig med null ambisjoner annet enn å komme meg ut og trene meg i litt bedre form.

Det ble etterhvert en Facebook-side, Facebook-gruppe, Strava-grupper, løpekvelder, team-deltagelse på løp, triatlon og ritt, og ikke minst deltagelse hos TV2, foredrag flere steder i Norge og treningsklær som mange kjøpte.

En verden av midtlivskrise i lycra.

Men nå er det over.

Jeg har bestemt meg for å avslutte bloggen. Ikke fordi jeg er lei eller har gått tom, men fordi det rett og slett ikke er nok timer i døgnet til alt, og at jeg ikke har lyst til å gjøre noe halvveis lenger. Det er på tide å slutte mens leken er god.

Men det betyr ikke at du skal slutte å trene og motivere andre. Du kan gjøre akkurat det samme som meg. Det er ingen magisk oppskrift i det jeg har gjort annet enn å dele gleden, entusiasmen og forsøke å vise vei gjennom bevegelse i en tid av livet der man bør prioritere seg selv i litt større grad enn man gjør.

Ja, og du. Du trenger ikke egentlig inspirere så mange andre, så lenge du inspirerer deg selv. Det er nemlig ingenting teit i å begynne å trene midt i livet. Du må ikke ha vunnet noen ting eller vært god i noe. Det viktigste er at du gjør akkurat det du har lyst til. I det tempoet du vil. Når du vil. Sammen med andre eller aleine.

Til slutt har jeg lyst til å takke deg og alle andre som har lest, likt, delt, kommentert, deltatt, og bidratt rundt denne bloggen i alle disse fire årene. Det er så mange fantastiske mennesker der ute som fortjener en stor takk. Det er så mange mennesker som har påvirket meg og alle andre gjennom denne bloggen. Vi har blitt til en fin gjeng, og jeg håper at det jeg kan ha bidratt med kan leve videre i en eller annen form.

Men nå er det over. Ta vare på deg selv, alle du er glad i og husk at det er ingenting galt i å være i midtlivskrisa. Ikke engang i lycra.

Takk for meg!

Ole Kristian

PS! Facebook-gruppa “Midtlivskrise i lycra – prat, spørsmål og svar” vil leve videre. Det samme vil Strava-gruppene til bloggen.