Det jeg aldri kan vike fra selv om folk slutter å følge bloggen

Det er mye humor med å være i midtlivskrisa samtidig som man driver en blogg, men nå er det på tide å være litt alvorlig. Det er ting som er mye viktigere enn følgertall og likerklikk.

Les også:

• Reklame: På denne måten kan alle aktiviteter bli litt trening
• Foredraget: Alternativet til de usunne tingene du gjør når livet går i mot
• Reklame: Tre ting jeg elsker med Birken
• Hvordan komme i gang: Det enkle og ukompliserte treningsprogrammet

Når man starter blogg må man bestemme seg for hva bloggen skal handle om. Jeg brenner for folkehelse, og da jeg havnet i den såkalte midtlivskrisa var det ingen tvil om at jeg hadde lyst til å hjelpe folk, samle folk, ikke minst skape mer oppmerksomhet til de som trener eller vil trene.

Mange er i den såkalte midtlivskrisa, altså er midt i livet, men det er ikke noe krav. Alle er velkomne, uansett alder.

Responsen over all forventning

I løpet av de tre årene bloggen har eksistert har den fått mange følgere. Responsen har vært overveldende, og på torsdag arrangerte jeg løpetreff i Oslo som ga meg en stor bekreftelse på at vi er på rett vei. Rekordoppmøte og superstemning. 

De som kom var alt fra en av landets beste ultraløpere til noen som akkurat har startet med trening.

Fellesskapet var enormt bra uansett nivå, og jeg gleder meg til nytt treff i august.

Her er det er plass til alle.

Jeg er både stolt og glad for alt vi har fått til sammen siden starten for tre år siden. Vi har nemlig blitt en fin gjeng nå. Både som følger bloggen og som stiller opp på arrangementer som for eksempel løpekvelden på torsdag.

Mange har også blitt nære venner av meg, og gjengen vokser for hver eneste dag.

Plass til alle, alltid

Men det er et prinsipp som er viktig for meg, og som jeg aldri viker fra.

Det skal alltid være plass til alle. Absolutt alle. 

Både de som ligger på sofaen og de som er supertrente. 

Alle har en plass i den såkalte midtlivskrisegjengen, uansett hvem de er.

For min tanke er at alle kjenner på de samme utfordringene til tider. Demotivasjon, tidsklemme, og alle mulige andre utfordringer vi har når vi har blitt voksne.

Det er også viktig å huske alle. At alle kan få være med.

Alle er like viktige.

Hvorfor?

Fordi alle er like mye verdt.

Uansett kjønn.

Uansett form.

Uansett farge.

Uansett nivå.

Uansett legning.

Ville vise støtte

På fredag endret jeg profilbilde på Facebook-siden til bloggen. Jeg hadde lyst til å vise at mangfold er viktig for meg, men også for bloggen og for midtlivskrisefellesskapet.

Pride er en sånn greie som jeg synes man må støtte opp om. Både fordi det er mange som har kjempet for at alle skal bli godtatt i dagens samfunn lenge, og fortsatt kjemper en innbitt kamp for det. Pride er en viktig feiring av den kampen, og vi bør alle støtte opp.

Men også fordi det er viktig for mangfoldet og for fellesskapet. For oss alle. At vi alle skal bli godtatt for den vi er, og for at kjærlighet mellom mennesker aldri er feil, uansett i hva slags form den er.

Da jeg byttet profilbilde så jeg plutselig at noen hadde sluttet å følge bloggen. Ikke mange, men noen.

Noen som åpenbart ikke syntes det var greit med pride og synliggjøring av at mangfold og fellesskap er viktig.

Det gjorde meg enda mer sikker på at jeg hadde gjort det rette. At mine verdier og mitt moralske kompass er riktige, og at de som dyrker forskjellene mellom oss har feil. De som heller vil ekskludere enn å inkludere.

Det går ikke i min verden.

For alle er like mye verdt.

Både i samfunnet, i fellesskapet rundt bloggen og i midtlivskrisegjengen.

Les også:

• Reklame: På denne måten kan alle aktiviteter bli litt trening
• Foredraget: Alternativet til de usunne tingene du gjør når livet går i mot
• Reklame: Tre ting jeg elsker med Birken
• Hvordan komme i gang: Det enkle og ukompliserte treningsprogrammet