Reklame: Tre ting jeg elsker med Birken

Oppsummeringen etter Birkebeinerløpet er enkel. Det endte i gjørma, men løpefesten var en opptur fra start til mål for debutanten i midtlivskrisedrakta.


Les også:


Jeg tenkte jeg skulle nevne det med en gang. Jeg er Birken-ambassadør, og det betyr at jeg alltid snakker varmt om Birken og Birkebeiner-arrangementene. Ikke fordi jeg får betalt for det (for det gjør jeg ikke), men fordi jeg rett og slett elsker tre ting med Birken. Det kan du lese mer om nederst i artikkelen.


Tidlig avreise mot Lillehammer

Det startet tidlig. Jeg hadde bestemt meg for å ta toget fra Askim til Lillehammer. Istedenfor å kjøre bil i tre timer så fant jeg ut at det både var billigere, mer miljøvennlig og mer avslappende å ta toget opp. 

0704 gikk toget fra Askim og 0834 gikk toget videre til Lillehammer. Jeg var småsigen. Det blir liksom aldri nok søvn før jeg skal være med på løp, ritt, renn eller triatlon. Jeg blir alltid liggende våken med tanker om hva jeg har glemt å pakke, hva jeg skal gjøre før starten og ikke minst hvordan jeg skal angripe utfordringene underveis. 

Jeg slumret avgårde gjennom Østfold, Akershus, Hedmark og Oppland. Plutselig var det bare en halvtime igjen til ankomst Lillehammer. Jeg ble stressa. Skikkelig, skikkelig stressa. Derfor gikk jeg på doen på toget for å skifte. 

Det gikk greit å få skiftet selv om herremannen som okkuperte doen før jeg fikk gå inn hadde gjort sitt til at lufta var litt rar. Han så beklagende på meg da han gikk ut. Jeg nikket, beit tennene sammen, og gikk inn. 



Ankomst Lillehammer og dobesøk

Like etter sto jeg på Lillehammer stasjon iført Midtlivskrise i lycra-klærne fra Bioracer. Jeg følte meg veldig godt forberedt, og klærne syntes da jeg gikk gjennom byen.

Turen opp til Håkons Hall var flott oppvarming. Det er tydelig at folk fra Lillehammer er godt trent. Flotte motbakker overalt.

Det var da det slo meg. Det var utrolig varmt. Det var bare å få i seg mest mulig væske, ikke minst få av seg mest mulig klær. 

Plutselig sto jeg der. Håkons Hall. Jeg ble møtt av flere fra Team Midtlivskrise i lycra. Connie, Fredrik, Thomas og Atle. Stemningen var god og alle var klare for å gi alt i Birkenløypa. 

Vi gjorde unna de siste forberedelsene og dro til Birkebeineren skistadion hvor starten gikk. Shuttlebussen tok 10 minutter og alt fungerte greit. 

Men jeg måtte på do. Igjen. Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg var der, men det er et godt tegn på at man er litt småstressa når man må på do. Hele tiden.

Her er bilde av bussen og den flotte gjengen som var med:

Simen, Fredrik, Connie, Thomas, Mickel og Atle.


Speakeren skrek: 10-9-8-7-6-5-4-3-2-1

Starten gikk, og vi forsvant ut i løypa. En liten rundløype på stadion før det gikk oppover og inn i skogen. Noen pratet. Andre konsentrerte seg om seg selv. Finne roen. Finne rytmen. Finne en fin posisjon i gruppa. 

Jeg holdt følge med Thomas og Connie. Ingen av dem hadde løpt Birkebeinerløpet, som meg. Vi visste ikke helt hva vi kom til å møte, men vi løp sammen. Jeg bestemte meg for å holde igjen litt. Det er gøy å løpe sammen med andre og hjelpe hverandre, samtidig visste jeg ikke hva beina kom til å tåle. 

“Det går oppover de første 8 kilometerne” var det noen som sa. Dermed ble fokuset på å komme seg opp først, før vi skulle ta resten av de 21 kilometerne løypa var på.

Alt gikk veldig bra, og vi hadde fin flyt. Den første drikkestoppet kom etter 4 kilometer og da var det bare å fylle på mest mulig. I det fantastiske været ble det ekstremt viktig å bruke drikkestoppene godt. Når man først kjenner at man har drukket for lite begynner det å bli for seint. 


(Fortsetter under bildet av superglade Thomas Kruse og alltid fantastisk blide Connie)


Galgenhumor og flere high-fives

Det fortsatte å gå oppover, og flere brukte oppoverbakkene til å gå istedenfor å løpe. Likevel var stemningen god og vi pratet en god del der ute. Galgenhumoren pleier alltid å være god.

Jeg fikk noen klapp på skuldra av folk som var på vei forbi.

“Er det du som er han midtlivskrisefyren eller?”

“Liker bloggen din altså! Stå på videre. Jeg leser alt!”

“Kul drakt du har på deg, kompis!” 

Jeg svarte selvsagt så det runget i skogen. Jeg elsker å få tilbakemeldinger, og gøy når folk anerkjenner bloggen. Man skal heller ikke undervurdere en skikkelig high five.

Det nærmet seg ny stopp, og vi fikk en god del gjørme under beina. Flere hadde falt, men ingen hadde skadet seg nevneverdig. Noen skrubbsår og litt blod var det, og det er lett å miste konsentrasjonen litt.

Connie, som jeg løp sammen med, var nedi gjørma en tur. Hun fikk selvsagt høre det, men vi holdt litt igjen. Det var fortsatt ganske mange kilometere igjen før vi var i mål, og vi regnet med at det kom til å bli mer gjørmebading underveis.

Drikkestoppet kom og 8-kilometeren gikk. Det begynte å gå nedover mot Lillehammer. Dermed ble også farten skrudd opp noe. Connie og jeg ble løpende sammen og jeg forsøkte å følge opp Connie og alle andre i løypa.

Sola skinte og det var godt å være ute i det gode været. Mange kom forbi oss som smilte og hadde en helt utrolig dag. Det gikk ganske fort, og vi forserte kilometer etter kilometer.

(fortsetter under bildene)


Plutselig skjedde det, gjørmebadet

Connie løp over et gjørmehøl med en vannpytt i midten. Jeg kom etter og tråkket til. Vi var allerede så møkkete at vi ikke brydde oss om det ble enda mer møkk på sko og legger.

Det var jo bare tøft å gå i mål med litt gjørme rundt beina.

Men plutselig lå jeg der.

Vannpytten var litt mer enn en vannpytt, for det var et hull i midten som beinet mitt sank ned i. Jeg stupte framover samtidig som jeg fikk kramper i begge leggene, også ble jeg liggende der. 

Folk kom løpende til for å hjelpe meg opp, men med kramper i begge beina var det ikke så lett å komme seg opp.

Etterhvert kom jeg meg på beina, og da kom også flere jeg kjente løpende forbi.

Fint, tenkte jeg.

Hyggelig sted å møtes. Med gjørme overalt på hele kroppen, midt inne i skogen.


Viktigste gjensto likevel

Vi gikk en bit før vi løp mot mål. Jeg følte meg ganske så tøff der jeg løp, men det gikk ikke så veldig fort akkurat. Beina var vonde. Ankelen var vond. Stoltheten var såra.

Men det viktigste gjensto. Komme seg i mål. Gjennomføre Birkebeinerløpet.

Som sagt, så gjort. Noen kilometere etter nærmet Håkons Hall seg. Jeg sakket av litt og Connie forsvant inn mot mål. 

Jeg trengte de meterne litt for meg selv bare for å la ting synke inn litt. 21 kilometer med entusiasme fra Birkebeineren skistadion. Løpeglede gjennom skogen. Samhold med de andre deltagerne. Opplevelsen, flott natur og en god utfordring for alle som liker å løpe.

Så løp jeg i mål og ga både Connie og Thomas en high five.

Jubelscenene i mål er alltid fantastiske å få med seg, og det er alltid stort å innse at man har gjennomført.

Det kom også flere kjente løpende inn etter oss, og vi møtte også andre som hadde løpt i mål litt tidligere. 

Birkebeinerløpet var gjennomført.

Mitt andre Birken-arrangement i år. Det tredje står for tur i slutten av august. Da på sykkel. 

Birkebeinerrittet blir også mitt 10. Birken-arrangement. Det er jeg veldig stolt av.

(fortsetter under bildene av Atle Gran, Connie, Thomas og meg).

Ja, og du lurte kanskje på de tre tingene jeg elsker med Birken? Vel, her er dem:


Tre ting jeg elsker med Birken:


1 Samholdet

Birken-arrangementene er alltid en folkefest, og det er enkelt å komme i snakk med andre deltagere. Både på Birkebeinerrennet og Birkebeinerløpet inviterte jeg folk til å bli med meg, og etter begge arrangementene har jeg lagt til flere nye venner på vennelista.

Samholdet underveis er alltid bra også, og folk hjelper hverandre når man havner i bakken. Det erfarte jeg godt underveis både på rennet og på løpet.

Men ikke bare deltagerne, men alle frivillige. Alle som står på drikkestopper, alle som hjelper oss underveis, og alle som tar oss i mot og hjelper oss i mål. For et samhold.

Jeg elsker samholdet til Birken-deltagerne og de frivillige.


2 Stemningen

Henger fint sammen med samholdet underveis. Birkebeinere pleier å være glade og positive. Spesielt når man kommer seg bakover i feltet der folk er med for å gjennomføre. Det kommer alltid en positiv kommentar, et heiarop fra andre deltagere eller en speaker som entusiastisk heier deg i mål.

Ja, og selvsagt også publikum underveis. Jeg glemmer ikke dama som sto halvveis ute i Birkbeinerløpet-løypa som hadde tatt med seg en hermetikkboks og en skje for å heie på folk. Jeg glemmer heller ikke gjengen som sto rett før målgang som heiet folk fram. Tross smerter gikk jeg på løp da. Ja, og jeg glemmer heller aldri folka på Sjusjøen på rennet og rittet. 

Jeg elsker Birken-publikummet. 


3 Utfordringen

Birken er et av de største treningsmålene for oss nordmenn, og dermed også en stor utfordring som kan gjennomføres tre ganger i året. En utfordring som for mange kan virke ganske uvirkelig, men som med gode forberedelser og tilpassinger kan være et flott mål når man skal trene. 54 kilometer på ski, 21 kilometer i løpeskoene, 86 kilometer på sykkelsetet. 

Jeg har hørt mange av historiene fra folk som egentlig ikke trodde de skulle klare å gjennomføre et av Birken-arrangementene. Men med god motivasjon i bunnen, litt treningsinnsats mellom der og på toppen et ønske om å gjennomføre kommer du langt. 

Birken er en utfordring, men en utfordring som vi alle kan klare. Samtidig gir Birken også en stor utfordring til de som er de beste. Det er en grunn til at de store deltar på Birken. 

Jeg elsker Birken-utfordringen.


PS!

Jeg planlegger å ha eget lag på Birkebeinerrittet 31. august. Vil du være med så ta kontakt med meg. Jeg har en egen rabattkode som du kan få bruke sånn at du får 20% rabatt på startbilletten.

Ta kontakt med meg enten på bakkene(a)gmail.com eller gjennom Facebook-siden til bloggen her.



Les også:


Leave a Reply