Jeg skulle bare sjekke skulderen etter fallet på Birken, men svaret jeg fikk tilbake etter jeg hadde vært på CT-undersøkelsen var uventet og satt meg ut av spill.
Les også:
- Reklame: Ny mulighet til å kjøpe Midtlivskrise i lycra-treningsklær
- Da panikken kom: – Hjelp, jeg klarer ikke å puste
- Birken, foredrag, løpekveld: Dette lærte jeg etter halvannen uke på farten
Det har vært noen spesielle uker.
For litt siden var jeg på CT-røntgen for å sjekke skulderen etter fallet på Birken.
Fallet var passe stygt, men jeg kom meg til mål. Blodig og med blåveis gikk jeg under målseilet på Birkebeineren skistadion i Lillehammer. De 54 kilometerne var unnagjort, og jeg kunne endelig roe ned. Jeg sank litt sammen der i målområdet.
Blåveisen og skrubbsårene i ansiktet var ikke så ille, men den ene skulderen fikk ganske hard medfart da jeg tok meg for i fallet i den første nedoverbakken på Birken. Jeg tenkte det gikk over. Smertene ville bli borte.
Litt seinere kontaktet jeg legen.
Legen fortalte at ved brudd i skulderen er det enten smertelindring eller operasjon. Min skade var nok ikke så ille at jeg trengte å operere, men jeg kunne få velge om jeg ville ta CT-røntgen for å være sikker.
Jeg bestemte meg for CT. Det føltes greit å få sjekket det opp skikkelig.
Brudd, men det var noe annet jeg reagerte på
Etter litt tid i trommelen var det gjort. Personalet som hjalp meg var hyggelige, men plutselig på kvelden fikk jeg en melding i Digipost som satt meg helt ut.
Jeg hadde fått innkallelse til MR med kontrastvæske.
Hvorfor det?
Var innkallingen feil?
Skulle jeg virkelig tilbake?
Skulderen var da ikke så ille…
Jeg fant ut at jeg måtte sjekke opp hvorfor, og fikk tilgang til pasientjournalen min. Der sto det ting som fikk meg til å sperre opp øynene. Tre ting lyste mot meg og sto ut fra teksten..
Brudd. Tumor. Utredning hos Radiumhospitalet.
Hva i alle dager? Hva betyr dette, tenkte jeg…
Jeg glemte helt at det sto at det faktisk var et brudd i skulderen. Det eneste jeg leste var tumor og Radiumhospitalet.
Legen forklarte, omsider
Jeg ringte legen, flere ganger.
Men jeg fikk bare beskjed om at han skulle ringe tilbake.
Det tok dager, og jeg begynt å bli bekymret. Men plutselig ringte han.
De trodde det var en godartet krefttype, et såkalt enchondrom, og at jeg bare kunne slappe av. Sjansene for at det var noe alvorlig var liten.
Men de ville sjekke opp siden kulen var stor.
Jeg fikk også vite at han ikke hadde tatt kontakt fordi det ikke var vanlig å informere når man var inne til utredning. Det må jo være feil av legen, men jeg sa ingenting.
Trangt og panikk
Dermed ble det MR-undersøkelse. En undersøkelse som jeg har hørt at mange synes er guffen. Hele kroppen inn i et rør, et lite rør.
Jeg tok meg sammen og reiste, selv om jeg visste at jeg kunne få panikk.
Panikk fikk jeg også, og etter ti minutter trykket jeg på panikknappen. Jeg nærmest løp hjem.
Jeg var flau. Jeg syntes selv jeg var pysete.
Men det viste seg at jeg ikke var aleine. Mange har avbrutt MR-undersøkelser.
Noen dager etter var jeg tilbake. Med beroligende i kroppen og radio på øret. Det gikk bra, og jeg sjanglet hjem med god bistand fra min kjæreste som hadde blitt med meg.
Så var det bare å vente…
Vente. Det var påske. Det tok tid..
Tilbakemelding fra Radiumhospitalet
Jeg ble nærmest litt sprø, og de som var rundt meg mente at jeg burde ringe. En dag gjorde jeg også det, og da fikk jeg svaret som jeg hadde ventet på.
Svaret var som ventet enchondrom. En godartet krefttype som ikke er farlig, og som heller aldri skal kunne utvikle seg til noe som er farlig.
Det eneste de ønsker å gjøre nå er å ha meg inne til undersøkelse for å finne ut om den vokser eller ikke.
Jeg pusta letta ut. Det er lenge siden jeg har vært så letta. Det var ingenting.
Likevel, i løpet av dagene og ukene mistet jeg faktisk litt kontrollen over frykten. Jeg sleit, og jeg har pratet mye med mine nærmeste om alt som har med kreft å gjøre.
Jeg trakk meg tilbake i noen situasjoner der jeg ofte var frampå. Jeg droppet ting jeg egentlig burde vært med på. Jeg er jo egentlig ganske glad i å stå i rampelyset.
Mye fordi jeg fryktet det verste.
Men, en sånn beskjed får også mange..
For kun dager etter at jeg kunne pustet lettet ut døde en som sto veldig nær en av mine nærmeste.
Hun ble dessverre bare 34 år.
Derfor en oppfordring til deg:
Ta vare på hverandre. Husk at livet er skjørt og at man aldri vet hva som skjer den neste dagen, den neste måneden, det neste året.
Ikke utsett ting du har lyst til å gjøre.
Ikke vent.
Gjør det nå.
Bruk livet.
Grip mulighetene!
Det skal jeg..
Les også:
- Reklame: Ny mulighet til å kjøpe Midtlivskrise i lycra-treningsklær
- Da panikken kom: – Hjelp, jeg klarer ikke å puste
- Birken, foredrag, løpekveld: Dette lærte jeg etter halvannen uke på farten
💕