I blant kan frykten stoppe meg, men da bestemmer jeg meg for å gjøre det motsatte av hva jeg helst vil. Det har hjulpet meg mye. Som da jeg gikk på ski i mørket med hodelykt, langt fra andre.

Les også:

Det var en helt vanlig kveld.

Jeg kunne bli liggende på sofaen eller jeg kunne komme meg ut. Det var mørkt. Det var kaldt. Det blåste.

Likevel så fant jeg at jeg måtte ut. Både på grunn av at jeg vet at ingen angrer på en treningstur, og ikke minst så merket jeg at hodet trengte det.

I det jeg gikk ut døra så kjente jeg frykten komme.

Jeg er jo egentlig litt mørkredd, og nå skal jeg liksom gå på ski aleine i mørket. Hmm…


“Hva hadde du gjort hvis du ikke var redd?”

Sitatet fra en eller annen markedsprofet har stått der for meg i noen år nå.

Hva hadde jeg gjort hvis jeg ikke var redd? Hva hvis ikke frykten hadde stoppet meg.

Det sitatet har hjulpet meg til å fjerne frykten i noen situasjoner. Jeg har rett og slett gått inn med hodet først.

Ingenting skal skremme meg.


Alle er redd for noe

Det slo meg da som det slår meg nå. Jeg, som alle andre, bærer på en eller annen frykt.

Det trenger ikke bare være tredje verdenskrig. Det trenger ikke bare være samlivsbrudd eller at noen nær deg skal dø. Det kan være så enkelt som å gå ut når det blir mørkt. Være i mørket over lengre tid når alle andre er inne.

Det har aldri vært et stort problem i livet mitt, men jeg er sånn mørkredd at jeg helst vil ha på sovelys når jeg sover.

Sovelys, sier du? Jeg veit. Jeg er 42 og vil ha sovelys.

Det er egentlig litt teit, men jeg vil ha et lys som gjør at jeg kan se når jeg våkner midt på natta. Å våkne uten å se noe som helst gir meg panikk.

Døra på gløtt er helt fint.


Lett å få panikk

Det samme må jeg ha når jeg er ute i vinternatta. Et lys som gjør at jeg ser og at jeg har et referansepunkt.

Jeg vet at øynene mine tilpasser seg mørket, og snøen gir bedre syn, men jeg trives best når jeg ser.

Midt oppi dette er det lett å få litt panikk. Helt aleine ute på et jorde med skiene på. Landskapet har flata seg ut og det er langt til nærmeste gård.

Det er kveld.

Det er mørkt.

Det er hvitt og det blåser.

Det er ingen andre der ute.

De andre sitter foran TV-en inne i varmen.

Jeg er ute, helt aleine.

(Fortsetter under bildet)


Jobber med frykten

Men samtidig koser jeg meg, fordi jeg vet jeg jobber med frykten min. Jeg eksponerer meg for det jeg er redd for. Istedenfor å bli passiv så går jeg ut og gjør akkurat det jeg veit jeg sliter litt med.

Fantasien spiller meg selvsagt et puss eller tre opp mot Skansehytta dit jeg gikk, og det blir litt monotont helt aleine med en hodelykt mot hvit snø, men jeg klarer meg tilsynelatende bra.

(Fortsetter under bildet)


Spøkelsene færre og færre

For, få ting er så bra for hodet som å komme seg ut i vinternatta.

Spøkelsene, de mentale, blir færre og færre. Ingen dyr angriper, ingen kriminelle ligger bak trærne, ingen gjenferd kommer seilende over snøen.

Det samme er det med alt det andre vi frykter som egentlig ikke er farlig. Det er så mye som gjør at vi stopper og gjør oss passive.

Det blir en fin unnskyldning når man skal gjøre ting.


Så mitt tips:

Finn en ting du frykter som egentlig er helt irrasjonell og test ut om du kan avlive spøkelset du også.

Plutselig åpner en helt ny verden seg, som å gå på ski i mørket med hodelykt selv om du er litt mørkredd, som meg.

Bare husk å si i fra hvor du skal.

IMG-2816

Les også: