I blant slipper jeg til folk på bloggen. Denne gangen er det bloggfølger Olav R. Søbakk som får utbrodere litt rundt panikken man kan få når januar er her og skisesongen nærmer seg.
Les også:
- Sponset: Vil du bli med meg å gå Birkebeinerrennet?
- Nytt år: 5 tips til deg som pleier å gi deg med trening allerede i januar
- Sponset: Hjelp, jeg har blitt Birken-ambassadør
Av gjesteblogger: Olav R. Søbakk
Vi har nettopp bikket et nytt år, med andre ord er Birkebeinerrennet i anmarsj, og i skrivende stund laver snøen endelig ned. Endelig. Kanskje har du kjent den lille, snikende følelsen av at vinteren kommer lovlig seint. Følelsen av at du burde vært i gang for lenge siden, følelsen av at du har teknikk som en hettemåke på dansegulvet?
Uansett. Du greier det.
Her kommer noen enkle ting å huske på, panikken bør ikke komme. Den hører ikke hjemme noe sted. Vel, alt er relativt. Har du mål om å ta merket for n’te året på rad er kanskje ikke dette noe du skal bruke så mye tid på å lese.
Dette handler om å komme seg fra Rena til Lillehammer på en OK tid, med en OK følelse og at du jevnt over har hatt en OK opplevelse. Greit, til dere merkejeger:
Jeg heier på dere – og forventer at dere gjør det samme til oss.
For det første. Alt har sin tid, og med jobb, unger, verv osv sier det seg selv at tre timers økter det finnes ikke. Det som derimot finnes masse aktivitet i hverdagen. Tenk deg at all treningen gjennom året skal opp i en sekk, og i denne sekken finnes et samlet resultat.
Du kan f.eks pakke sekken din ekstra tung på tur, smøre litt dårlig osv, slik at du får dratt inn en del energi på den måte. All aktivitet kan regnes med, løping, svømming og rulleski (har selv gått på rulleski midtvinters pga manglende snø). Er det en god vinter blir det mange turer i nærløypa, er det ikke en god vinter setter jeg fokus på mer teknisk trening med sekk o.l. de gangene jeg kommer meg på ski. Er det en god vinter blir det mange turer i nærløypa, er det ikke en god vinter setter jeg fokus på mer teknisk trening med sekk o.l. de gangene jeg kommer meg på ski.
Lokalt renn med full pakke
En annen ting du kan gjøre er rett og slett å stille på et lokalt turrenn over en viss distanse. Jeg har tidligere gått et lokalt renn på 30 km, da i full Birkenmundur med sekk o.l. Har selvsagt fått slengbemerkninger fra enkelte, bla om hvorfor jeg stiller i trimklasse osv, men om det får de føle seg bedre, så ser jeg stort på det. For min egen del er dette å tyne mest mulig trening ut av hverdagen.
Så var det selve turen over fjellet, et utslitt begrep vil selvsagt si å visualisere. Samtidig; de som kom seg over fjellet i 1205 gikk uten spor, med tunge ski og en skrikerunge på slep. Det at på til med en gjeng mannevonde baglere etter seg!
Godt feste til starten
Med andre ord; Det gjelder bare å kjenne løypa, og hvor du skal brenne kruttet. De første 15 kilometerne går det oppover, med andre ord – hold et jevnt tempo denne distansen. Første drikkestasjon kommer etter ni km. Sørg med andre ord for at du har godt feste, slik at du ikke mister tid på vei oppover. Drikk godt underveis, ikke bruk camelback, den stjeler bare vekt, og du må hele tiden passe på at sekken er på 3,5 km.
Etter å ha rundet Dølfjellet og Raudfjellet går det rett ned til Kvarstad, nå er du faktisk halvveis. Nå skal du opp til rennets høyeste punkt, nemlig Midtfjellet. Ta deg to minutter ekstra og legg på litt feste, oppoverbakkene her er de kjipeste, men etter å ha bikket Midtfjellet er du straks på Sjusjøen.
Lyden fra stadion nærmer seg
Etter fem kilometer staking er du på den siste drikkestasjonen, og etter ca to seige kilometer starter utforkjøringene til Birkebeineren skistadion. Spar mest mulig krefter her, og se opp for folk som kommer i full fart. Til slutt begynner oppløpsfasen. For min egen del kjenner jeg melkesyra i låra og slarkete knær. Disse tre kilometerne er de kjpeste, men plutselig hører du lyden fra stadion. En liten svingom her, og vipps. Du har klart det!
Burde panikken komme? Nei, det burde den ikke. God tur!
Besøk gjerne Olavs egen blogg: bloggi.no/skidad
NB! For ordens skyld. Mannen bak bloggen, altså jeg (Ole Kristian Bakkene), er Birken-ambassadør, men ingen baglere ble skadet da Olav skrev innlegget.
Les også:
- Sponset: Vil du bli med meg å gå Birkebeinerrennet?
- Nytt år: 5 tips til deg som pleier å gi deg med trening allerede i januar
- Sponset: Hjelp, jeg har blitt Birken-ambassadør