De som følger bloggen har merket at jeg har vært borte en liten stund. Det jeg opplevde som utlogget var noe som varmet. Veldig.

 

Les også:

 

I løpet av de siste to årene har jeg tatt veldig få pauser fra blogginga. Til og med da jeg hadde ferier var bloggen oppdatert. Det har vært en hobby som har tatt mye tid, men samtidig har den gitt meg så utrolig mye, på alle mulige måter.

Det var egentlig ganske uventet at blogginga skulle bli en så stor del av livet. Det var noe jeg startet med fordi jeg følte det var noe som manglet, noe for oss voksne som liker å trene. Det var et forsøk på å skape litt glede, koble sammen mennesker og gjøre noe som betyr noe for flere.

Det målet lever fortsatt i beste velgående, og jeg føler at vi sammen har oppnådd mye.

cropped-fullsizerender-41-1.jpg

Jada, det er sånn jeg ser på meg selv. Gispende etter luft på en løpetur, men jeg liker det.

Bråstopp

Men plutselig for to uker siden sa det stopp. Bråstopp.

Jeg var tom. Jeg var sliten. Jeg var lei. Jeg trengte en pause fra sosiale medier og den digitale verden.

Det skulle bare vare noen dager, også skulle jeg koble meg på igjen.

Uka etter var jeg litt på igjen, da på No Finish Line på Rådhusplassen, men så stoppa det opp igjen.

Jeg trengte mer tid.

Det føltes egentlig litt feil, samtidig litt fint.

 

Så plutselig begynte bekymringsmeldingene å komme inn..

– Hvorfor har du ikke oppdatert bloggen? 

– Hva skjer på Facebook, har du gått under jorda?

– Jøss, du har jo ikke oppdatert Strava. Har du ikke trent?

– Hvorfor svarer du ikke på Messenger?

– Lever du, eller?

– Er det noe galt?

 

Noen av mine bedre venner ble også passe sarkastiske (og det elsker jeg). Noen surmaga meldinger på Snapchat er selvsagt bare gøy når Stravaen ikke er oppdatert på noe dager:

hvor-er-du

For folk brydde seg. Folk brydde seg mye mer enn jeg trodde.

Jeg har fått meldinger fra mange fantastiske folk som jeg setter høyt.

Venner.

Kjente.

Bloggfølgere.

.. og mange andre.

Folk som lurer på hvor jeg har blitt av og hva som har skjedd. 

Det skjedde virkelig noe med meg mens jeg var utlogget.

 

Savnet gjengen

Det jeg oppdaget var at jeg savnet bloggingen, kontakten jeg har med menneskene som følger den og ikke minst alle jeg har møtt og omgås på bakgrunn av den.

Det har begynt å bli ganske mange som jeg aldri i verden ville kjent hvis jeg ikke hadde dratt på meg lycra, og deretter satt meg foran tastaturet for å skrive om både positive og negative opplevelser i den såkalte midtlivskrisa.

Det var derfor også veldig rørende å se Nicoline, Arild, Roy, Sofiia, Jenny, Fredrik og Brian løpe No Finish Line på lørdag påmeldt med laget “Midtlivskrise i lycra”, uten at jeg var involvert.

Med kake, medaljer og et laminert bilde av meg løp de runde på runde for Stine Sofies Stiftelse. Jo flere runder, dess mer penger til stiftelsen og arbeidet for barndom uten vold og overgrep. Jeg er stolt av at de var påmeldt som laget Midtlivskrise i lycra.

Jeg fikk også mange meldinger med bilder av meg selv sammen med gjengen, og det ble sånn at jeg følte at jeg var med dem. Runde etter runde.

Det varmet så utrolig, og det gir meg så mye energi tilbake. Både meldingene og at folk brydde seg.

 

Tilbake til blogginga

Dermed bestemte jeg meg for å ta meg selv i nakken. Nå må jeg komme meg tilbake. Jeg har jo savnet dette.

Men, midt oppi alt har jeg lært ganske mye. Vi lever alle hektiske liv med mange krav og mange ansvar.

Man glemmer ofte at man bør koble av litt innimellom for å lade batteriene. At man ikke trenger å være tilgjengelig for alle hele tiden.

Facebook, Instagram og alle de andre sosiale mediene ligger jo der, og det er jo uendelig mye man kan gjøre.

Men i blant må det lov å koble seg ut av den digitale verden og bare være for seg selv og sammen med de man er glad i.

 

Derfor håper jeg alle tar mitt råd:

Logg deg ut i blant.

Finn deg noen dager hvor du skal noe annet, og rett og slett hold en lav profil i sosiale medier.

Det kan godt hende du trenger det, du også.

 

Les også: