Vi som er opptatt av trening kan fort bli beskyldt for å overse en del ting i livet, som våre egne barn. – Dere er bare egoister, sier noen. 

Les også:

 

Kilometer etter kilometer. Jeg kjenner jeg lever. Jeg elsker vinden i ansiktet mitt og følelsen jeg får når jeg har kommet opp stigninger.

– Snart oppe. Du er snart oppe, sier jeg til meg selv, mens beina går.

Så står jeg der i gangen igjen med verdens bredeste glis. Med et hode som er tømt for sure tanker, og en følelse som få ting kan slå.

Jeg fikk det til i dag også. Løpeturen. Sykkelturen. Turen ut med pulsbeltet rundt brystkassa.

Jeg måtte ofre Peppa Gris med Vilde (3). Hun måtte se et par episoder med farmor i dag.

Men tilbake får hun verdens gladeste far som har masse energi.

Det var litt sånn det var da jeg var på hytta sammen med familien i sommerferien. Løpeturene som jeg fikk lov til å ta når snille besteforeldre hjalp til. Ikke fordi jeg ville ofre tiden sammen med barna, men fordi jeg, som alle andre, trenger en time out fra verden i blant.

En time out hvor jeg får gjort noe av det jeg elsker mest i verden, og ikke minst en time out for å jobbe med tilstanden til kroppen. Den eser jo bare ut..

 

– Hva gjør familien din når du er borte?

Men det er ikke alltid sånn at det er godtatt å ofre tid med barna for å trene for seg selv.

Jeg ble en gang konfrontert med nettopp det.

– Hva gjør familien din når du er borte da? Hva med barna dine da?

Har ikke du et hus som bør fikses? En plen som må klippes? Burde du ikke pussa opp? Tenker du bare på trening? Er du en egoist, eller?

Følelsene man får når man blir konfrontert på den måten er spesielle. Jeg blir litt sinna.

Jeg har jo en familie som jeg vil ta vare på best mulig måte. Jeg har jo et hus som bør fikses, en plen som bør klippes, jeg burde pussa opp..

Det er jo så mye jeg burde ha gjort, som jeg istedenfor prioriterer bort en periode av livet.

I blant kjenner jeg på dårlig samvittighet på grunn av sånne beskyldninger om at jeg overser alt annet i livet.

 

Man skal ikke ha dårlig samvittighet

Men det skal jo ikke være sånn. Man skal jo ikke ha dårlig samvittighet for å trene, for å gjøre noe man elsker en time eller to noen ganger i uka.

Vi som foreldre trenger slike pusterom. Pusterom som gjør at vi blir enda bedre versjoner av oss selv. Pusterom som gjør at vi takler hverdagen bedre.

I tillegg er det jo også sånn at jeg som pappa til Vilde på tre år klarer å følge henne bedre hvis formen er god.

Hvis hoftene får nok trening slik at jeg slipper smerter.

Hvis kondisen er så god at jeg kan løpe med henne, og følge henne opp som jeg bør.

Det er det ikke sikkert jeg klarer hvis jeg bare går rundt som anstand 24 timer i døgnet.

 

Bestemorkvota

Samtidig er det også et viktig poeng at alle barn fortjener tid med besteforeldrene sine. Besteforeldre som også lever hektiske liv, og som ønsker å ha et så bra som mulig forhold til sine barnebarn.

Den kontakten kjenner jeg godt igjen fra da jeg var liten selv. Jeg var ofte hos mine besteforeldre, og jeg håper også at mine barn har et sånt forhold til sine besteforeldre når de vokser opp.

En kontakt både besteforeldre og barnebarn setter pris på.

Kontakt som fungerer mye bedre når ikke mamma eller pappa er tilstede.

 

Gjør hva du vil, ikke tenk på andre

Men jeg er ikke aleine. Jeg vet at også andre har blitt konfrontert med lignende ting. Andre personer som ligger på et høyere aktivitetsnivå enn meg selv.

Personer som prioriterer å sykle til familiesamlinger mens den andre halvparten kjører og legger til rette for aktiviteten.

Andre som kjører ferier aleine for å trene, samtidig som familien kommer mot slutten av ferien for å være sammen.

Hvorfor skal ikke det være greit? Vi må da få lov til å leve egne liv uten å bli stemplet som egoister.

For til slutt handler det om at man må leve det livet man ønsker selv, ikke bry seg om hva alle andre gjør. Det som fungerer for meg er ikke sikkert fungerer for andre.

I tillegg, man er ikke egoist når man prioriterer seg selv i blant.

Man blir bare i bedre form, og lever lenger sammen med de man er glad i.

Det er jo det vi alle vil.

 

Les også: