Jeg blir alltid preget når unge folk dør i ulykker. Det får meg alltid til å tenke på hvor dyrebart livet er, og hvor viktig det er at vi tar vare på hverandre, selv i en travel og vanskelig hverdag.
Les også:
- Ambassadør: Polar med på laget
- Eksperimentet: Derfor skal du spyle en syklist i sommer
- Midtlivskrise i lycra, løp og prat: Løp og prat i Oslo, nå også i Grenland
Jeg må være ærlig. Det er ikke alltid jeg lar meg prege av dødsfallene som skjer rundt oss. Når gamle folk dør så er det lett å tenke at det er naturlig. Det er også vanskelig å sette seg inn i dødsfallene som ikke berører meg direkte.
Man viser at man er lei seg, også går man videre. Det er jo sånn livet er. Alt går videre.
Men når en person som Vibeke Skofterud dør i en alder av 38 år er det lett å la seg prege.
En aktiv person som bare er noen år yngre enn meg. Jeg har jo også hørt om henne i mange, mange år gjennom media. Jeg bor heller ikke langt fra Slitu der hun vokste opp.
Jeg har aldri møtt henne eller hatt noen relasjon til henne. Likevel begynner jeg å tenke.
Kunne gått virkelig ille for ti år siden
For snart ti år siden var jeg med i en ulykke i London selv. Jeg ble påkjørt av en bil på åpen gate, og sjåføren stakk av. Det var en politimann som fortalte meg om at han hadde funnet meg i gata, med store blødninger fra hodet.
Ambulansen kom, og de kastet meg inn så raskt de kunne. Jeg gjorde stor motstand, men de skjønte at det var snakk om tid før jeg måtte ha hjelp. De var redde for blødningene fra hodet og for hodeskadene jeg kunne ha fått. De la meg i kunstig koma sånn at de kunne ha kontroll.
Den natta fikk min mor og min daværende kjæreste telefon fra ambassaden i London.
Først med spørsmål om at de kunne bekrefte at de var mine pårørende. Deretter om at jeg lå på et sykehus i London med store hodeskader, og at de ikke visste om det kom til å gå bra med meg. De satt seg i bilen til Gardermoen med en gang.
Våknet opp på intensiven
Det neste jeg husker er at jeg våknet opp på intensiven på London Royal Hospital. Jeg hadde slanger inn overalt i kroppen, og instrumenter som målte hver eneste detalj.
Jeg så rundt meg og skjønte på de andre at jeg lå på en avdeling der de fleste kjempet om livet. De fleste hadde alvorlige utfordringer, og at jeg var en av dem.
Så spurte noen meg om jeg hadde det bra. Det var en lege og en sykepleier som sto der.
Jeg hadde vondt overalt og forsto ingenting av hva som hadde skjedd.
– Du har vært med i en bilulykke. Du ble påkjørt av en bil på åpen gate, sa de.
– Husker du noe av hendelsen? Vet du hvor du er?
Jeg husket ikke engang at jeg var i London og forsto ikke hvorfor de måtte snakke engelsk til meg.
Så demret det litt.
Den neste tiden kom jeg meg sakte, men sikkert tilbake. Jeg brukte en uke på sykehuset i London.
Etter det reiste jeg hjem til Norge.
Oppmerksomheten jeg fikk i etterkant var overveldende. Alle jeg kjenner sendte meg en melding, ringte meg, sendte meg blomster. Det var åpenbart at jeg hadde mange som brydde seg om meg, og jeg håper at jeg fikk takket dem alle for det.
Jeg var på kontroll på sykehuset flere ganger i etterkant. Jeg ble sjekket for hodeskader, og mye annet.
Det gikk bra, tross alt. Jeg husker ingenting fra ulykken, men det har ikke plaget meg.
En stund etter var jeg tilbake på jobb, og nøyaktig 366 dager etter ble jeg pappa for første gang.
Politimannen i London som fant meg har jeg fortsatt kontakt med fra tid til annen.
Arr som minner meg om hvor dyrebart livet er
I dag sitter jeg igjen med et stort arr i panna, som de fleste muligens har sett på bildene jeg har lagt ut. Ellers har jeg ingen synlige arr eller varige mén.
Men inni meg er det alltid noe som skjer når jeg hører om ulykker, om unge personer som dør.
Det får meg til å tenke på hvor dyrebart livet er. Hvor viktig at vi får alle dager til å telle.
Hvor viktig at vi passer på de som er rundt oss, og setter pris på hverandre.
At vi bruker livet til å være positive, til å glede oss over alt det gode som skjer, at vi ikke hater, men at vi elsker.
Ikke minst, at vi forteller det til hverandre. At du og jeg er åpne om hvor viktige alle menneskene vi har rundt oss er. Ikke bare tar alle for gitt mens livet flyr videre.
En dag kan det være for seint..