Det er lett å la seg stresse eller bli sur hvis man blir passert av andre når man løper eller sykler, men det finnes alltid noen som er raskere enn oss.

Les også:

Når jeg løper eller sykler kan det fort bli sånn at alt føles som en konkurranse. Kommer noen bak så er det lett å henge seg på. Ser jeg noen foran meg er det lett å gire om litt ekstra for å komme forbi (med påfølgende stress for at jeg ikke skal bli tatt igjen. Har gått på en smell et par ganger der, hehe).

Det er vanskelig å bare godta at noen skal være raskere enn meg selv uten at jeg forsøker å forsvare posisjonen min. Det er en følelse jeg har hatt stort sett hele livet, selv da jeg ikke trente. Da mest som kappgang for å være først. Ikke pokker om noen skal ligge foran meg.

Utrent, men først, andpusten og småsvett. Alltid litt småsvett.

Jeg blir jo aldri rask

Men det er jo egentlig litt spesielt. Hvorfor skal det være viktig for meg å være rask? Jeg har jo aldri vært rask og kommer aldri til å bli det?

Nå er nok den tid forbi hvor jeg kan bli rask også. Jeg er 41 nå. Jeg bør trives i det tempoet jeg klarer. Ikke la meg stresse av alle andre rundt meg.

For det er vel ikke akkurat noen hemmelighet at man sjelden er på sitt raskeste når man snart runder eller har rundet 40.

Magen velter ut. Ryggfettet henger deilig på ryggen sånn at det føles som man har badering. Tunge bein og et hode som en 18-åring mens kroppen har begynt å forberede seg på det uunngåelige forfallet.

Kjenner du deg igjen?

Men jeg vil jo fort fram. Jeg vil jo ikke ligge bak noen.

Lar meg stresse med startnummer

De fleste gangene jeg har løpt med startnummer har jeg latt meg stresse av folkene rundt meg. Jeg prøver stort sett alltid å løpe forbi så mange som mulig, og føler at mannen med ljåen ligger bak meg og kommer forbi hvert øyeblikk. Livredd for å bli tatt igjen.

Det er jo helt naturlig, siden det er det som er litt av poenget med å løpe med startnummer. Først fram til mål. Best mulig tid.

Men alle har forskjellig treningsgrunnlag og fysikk som kan gjøre dem raskere. Jeg kan jo løpe ved siden av en verdensmester for alt jeg vet, men likevel lar jeg meg stresse. Jeg løper ikke mitt eget løp. Jeg sammenligner meg selv med andre.

Noe av den samme holdninga har preget meg på treningsrundene fra tid til annen.

Jeg skal forbi. Jeg skal ikke ligge bak.

Ny holdning etter eksperiment

Det siste året har jeg derfor kjørt et lite eksperiment for å forandre på det. Rett og slett forsøke å forandre tankegang gjennom å fokusere litt annerledes.

Jeg skal alltid være glad når noen løper eller sykler forbi meg. Prøve å vise litt entusiasme på vegne av at andre er ute og kjører hardt, og ikke bare tenke på meg selv.

Jeg glemmer for eksempel ikke norgesmesteren som syklet forbi meg, og slo av en prat. Jeg hang meg på litt og fikk ny motivasjon. Det ble delt noen rosende ord også, og som skrevet i en bloggpost tidligere synes jeg skryt av andre er viktig.

Jeg har også forsøkt å nyte turen, ta den i mitt eget tempo og fokusere på at jeg skal gjøre det jeg synes er gøy. Ikke stresse med hvordan andre gjør det.

Smilepuls til smiletempo

For det handler jo om at man skal holde på i det tempoet som passer best en selv. Det handler jo også om å pushe seg selv litt på sitt eget nivå. Ikke andres.

Fred Arthur Asdal, en fantastisk og superglad sørlending som jeg har blitt godt kjent med i de siste, snakker om smilepuls. Jeg har lyst til å adoptere uttrykket og gjøre det til mitt eget.

Smiletempo. Tempoet der jeg beveger meg i den farta jeg liker best. Om det er et godt stykke bak deg etter du har passert meg, eller hastende forbi deg fordi jeg har dagen, spiller ingen rolle.

Det viktigste er kjøre på det nivået man liker best, samtidig som man smiler! 

Avslutter derfor med et lite sitat fra Der Wenche (Wenche Myhre):

Keep smiling! :-)

Les også: