Det er ikke måte på hva jeg kan si til meg selv når jeg trener. Jeg er langt fra min beste støttespiller, men nå har jeg satt opp noen punkter til endring.
Les også:
- Vondt i hofter, knær og ankler? 5 lavterskeltips til stiløping
- Da panikken kom: – Hjelp, jeg klarer ikke å puste
- Birken, foredrag, løpekveld: Dette lærte jeg etter halvannen uke på farten
Som en uskolert idrettsutøver (på lavt nivå) er det liten tvil om at jeg har litt å gå på når det gjelder å backe opp meg selv når jeg trener. Jeg er flink til det både før og etter treningsøkter, men underveis er det ikke måte på hva jeg kan si til meg selv.
Jo lenger avstanden er jo mer gruff skal ut.
– Skjerp deg, din forbanna dust. Du klarer da å ta i mer enn det der. Ta deg sammen.
Ikke bare sier jeg sånne ting som teksten over.
I blant kan jeg skrike det. Eller, si det høyt nok til at andre får det med seg.
En gang skremte jeg en fyr ganske bra da jeg skulle inn i en bratt bakke med sykkelen og den tettsittende lycraen. Det var litt flaut.
Typisk midtlivskrisefyr, tenkte han nok. Han hadde jo rett.
Pisk, ikke gulrot
Jeg har vel etterhvert funnet ut at det er sånn det funker. Pisk og ikke gulrot. Hets og ikke oppmuntring. Det lettere å bare fortsette sånn.
Mange jeg kjenner har akkurat samme utfordring.
Når det begynner å bli tungt så kommer de sure tankene og da kommer også den surmaga beskjeden fra hodet.
Men jeg vet det er en kamp som foregår opp i hodet mitt etter jeg har klart å komme meg ut. En kamp som starter med at det positive får boltreplass. Jeg føler meg sterk og selvsikker. Jeg er glad for at jeg er ute og jeg storkoser meg.
Så plutselig skjer det noe.
Jeg merker at jeg begynner å bli sliten. Jeg merker at ting ikke går så lett lenger. Det begynner å skje noe med kroppen og spesielt hodet.
Ja, kanskje mest nå på vårparten hvor løpebeina og sykkelbeina ikke er like gode som om en måned.
”Stopp, Ole.”
”Gå, kompis.”
”Ro ned nå, kamerat.”
”Ikke gidd, det er bedre å ligge godt innafor komfortsonen.”
”Ta snarveien rett her borte. Da er du hjemme litt tidligere.”
”Du har det bedre når du tar det rolig, ikke sant?”
”Du kan jo bli skada, så hvorfor risikere mer? Du skal jo snart være med på både det ene og det andre løpet og rittet?”
Den negative siden vinner, og den har ofte full kontroll inntil jeg er ferdig. Det rett og slett flommer over av negative tanker og tilbakemeldinger.
Det blir en kamp for å komme seg gjennom. Det er lett å stoppe opp. Ta en pause. Slappe av litt.
Akkurat som den negative siden i meg vil at jeg skal gjøre.
Men jeg snur om på det
Jeg har opplevd det stikk motsatte ofte. Dagene da alt bare går av seg selv. Dagene da jeg smiler som en sol og trener uten en eneste kjip tanke, ikke minst føler meg tøff.
Jeg må bare få det inn i hodet at jeg må forsøke å være så positiv som mulig, hver eneste gang jeg er ute.
Fokusere på målet, ikke bare den lille detaljen, eller den steinen i skoen du tror er der.
Igjen.
Jeg tror det for min egen del handler om å bygge meg selv opp over tid.
Være positiv mot meg selv i lycra.
Gi meg selv gode tilbakemeldinger, være fornøyd med det jeg gjør, samme om det er bra eller dårlig. Jeg er jo tross alt ute. Det er jo det viktigste..
Så hjemmeleksene til meg selv for å bli en mer positiv person når jeg trener:
1 Tenk positivt
Positivitet avler positivitet. Hvis du sier til deg selv at du er sterk så tror du på det til slutt. Du må bare begynne med det, og da skal du heller ikke slutte.
2 Gi deg selv positive tilbakemeldinger
Skryt av deg selv. Du fortjener det. Du er en tøffing som er ute, og som trosser sofaen og alle de andre tingene i livet som gjør at du blir stiv og svak og gammel og kjedelig.
Ekspertene sier i tillegg at de som er positive og roser seg selv har et bedre liv.
3 Ikke heng med nebbet. Det er bare trening. Du skal ikke vinne noe.
Noen av oss skal det, men ikke når vi trener. Da må vi bygge oss opp. Tenke oss sterke. Ikke bruke tiden på negative ting. Fokusere på noe annet, noe positivt.
Les også:
- Vondt i hofter, knær og ankler? 5 lavterskeltips til stiløping
- Da panikken kom: – Hjelp, jeg klarer ikke å puste
- Birken, foredrag, løpekveld: Dette lærte jeg etter halvannen uke på farten