Det er lett å legge ut et pimpa bilde på Instagram. Det er lett å skrive en bloggpost om noe hvor man kan gjemme seg bak solbrillene. Det er verre å være personlig, dele hverdagslige ting.

Les også:

 

Da jeg startet denne bloggen var det på grunn av flere årsaker. En av de store var den negative snakkinga blant folk om oss som trener midt i livet. Vi som åpenbart ikke alltid har passet inn i en lycratights, en tettsittende sykkelskjorte eller en trang-trang våtdrakt.

Jeg var lei av å høre at en tights var stygt, at eldre folk på landeveissykkel var desperate, og at du i den trange våtdrakta burde droppe baderingene, for du kommer til å flyte på flesket likevel.

Plutselig var jeg i gang, og nå har det gått snart to år siden jeg startet .

Ikke med mål om å få flest mulig følgere eller leve av det, men med med mål om å skape litt mer stolthet og glede blant likesinnede:

Folk som trener midt i livet.

Kanskje inspirere noen på veien, ikke minst forsøke å lage noe hvor folk kunne samle seg for å dele fascinasjonen og være seg selv.

Hva hvis noen faktisk fant hverandre og ble venner på grunn av dette? Noen som levde livet sammen med gleden bevegelse kan gi.

Det hadde vært kult det.

Jeg blogger?

Men samtidig har jeg vært litt flau. Flau over å stå fram som blogger i kombinasjon som idrettsmann på lavt nivå.

For, er jeg virkelig en treningsblogger?

Blogging er for flotte damer som har masse følgere. De som kan inspirere gjennom innhold om treningsøktene sine, om treningsopplegg, om livet sitt eller maten de lager, ikke minst fancy bilder i tettsittende klær.

Jeg er jo bare en helt vanlig fyr med fem par løpesko (tror jeg har seks nå), to sykler, en våtdrakt, et par rulleski og en del annet treningsutstyr. Jeg er ikke like hot i tettsittende klær.

Hvordan skal noen ta meg på alvor og hvordan skal jeg kunne være stolt av å være blogger? Jeg som verken er trener, psykolog eller prest?

Det er godt mulig at vennene mine og folka på kontoret ikke har oppfatta at jeg har vært flau, siden jeg har prata en del om dette i det siste. Det er også helt sikkert sånn at du ikke har merket det heller, men jeg har alltid vært litt distansert.

Jeg har holdt igjen litt på visse områder og jeg har heller ikke tatt meg selv på alvor.

Ja, jeg har jo fortalt om samlivsbrudd og hva jeg har gjort i etterkant. Det har vært nært og bloggartiklene har ligget minst to uker før jeg har følt det har vært greit å dele dem med deg.

Men det har vært med en litt flau smak i munnen, ja kanskje en litt ironisk holdning til meg selv og blogginga.

Hvorfor skulle virkelig noen gidde å høre på meg? Jeg er jo helt ordinær? Helt middels.

For det jeg ser når jeg skriver er ikke alle 1600 som liker Facebook-siden til bloggen eller alle de som er innom bloggen hver dag.

Jeg ser akkurat det samme som deg:
En masse bokstaver og noen bilder som jeg legger inn.

Ble stum, pratet om noe annet

En kollega kom bort til meg på jobben her om dagen og sa at han hadde lest bloggartikkelen om å prate om ting som var vanskelig. Den andre artikkelen jeg la ut om hvordan jeg taklet samlivsbruddet. Han kjente seg igjen og ga meg ros for det jeg gjorde.

Jeg ble stum, og begynte å prate om noe annet.

Ikke fordi jeg ikke er takknemlig, men fordi jeg fremdeles er litt flau over at jeg skriver tekster som noen leser.

Jeg har fremdeles en liten sperre som gjør at jeg må diskutere med meg selv lenge før jeg legger ut en bloggartikkel om meg selv. Den må ligge på vente i flere uker.

 

Bli mer personlig, da

En kjent blogger tok tak i meg for en tid tilbake og spurte:
– Du er personlig, men hvorfor skriver du ikke mer om deg selv eller det du opplever?
– Meeeen det er jo ikke interessant, svarte jeg.

– Jo, det er nettopp det det er. Fordi du er så middels at det blir interessant. Du engasjerer og inspirerer. Men du er anonym. Hvorfor slipper du ikke folk til. Har du for eksempel sett profilbildet til bloggen på Facebook?

Sant nok. Profilbildet på Facebook måtte endres, men det føltes fint at jeg ikke sto der med ansiktet mitt oppi Facebook-feeden til folk hele tiden. Det var rett og slett enklere sånn. En anonym fyr som bare løp.

Men det er kanskje på tide at denne midtlivskrisefyren står fram og er seg selv. Hele tiden.

Så får dere bare leve med meg sånn jeg er. For det er akkurat det jeg vil at du også skal være.

På Facebook. På Instagram. I ditt virkelige liv. 

Vær deg sjæl. Det skal jeg.

 

Les også: