Vi bør alle følge med og hjelpe, selv om det betyr at Strava-rekorden ryker

Gråtende barn eller eldre som har kjørt seg bort. Vi som beveger oss langs veien i løpesko eller på sykkel bør hjelpe til. Det koster så lite å bry seg.

Les også:

• Annonse: De heldige deltakerne til Holmenkollstafetten er trukket
• Prat med barna dine: Den lille gråtende jenta ved siden av veien
• Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best

Jeg fikk mange tilbakemeldinger etter bloggartikkelen om den lille gråtende jenta jeg møtte langs veien da jeg løp for noen dager siden. Mange kjente seg igjen i opplevelsen.

Både som den lille gråtende jenta og hjelpeløsheten hun møtte, og som den som oppdager situasjonen. Den som ser at noe er feil og som føler den må stoppe.

For vi som ferdes langs veien, enten om det er i et par løpesko eller på en sykkel, kommer ofte opp i situasjoner der valget er å stoppe eller fortsette.

I blant har vi hodet et helt annet sted og får ikke med oss situasjonen, om det faktisk skjedde noe som vi burde ha hjulpet til med. Det er lett å ikke bry seg når man er opptatt av seg selv og sin egen trening.

Eldre ektepar hadde kjørt seg bort

Jeg hadde en ny opplevelse denne uka. Absolutt ikke like trist som den lille jenta jeg møtte, men likevel noen som trengte litt bistand.

En kamerat og jeg var ute og syklet, og rett før en lang nedoverbakke så vi en bil som svingte inn til venstre på en stoppeplass. Sjåføren hadde en hånd ut av vinduet og vinket på oss. Jeg fikk det bare så vidt med meg, men heldigvis var kameraten min mer oppmerksom, bremset hardt og syklet tilbake. Jeg kom etter.

Det viste seg at det eldre ekteparet hadde kjørt seg bort, og var heller ikke så stødige på dagens smarttelefoner. Etter noen minutters prat og veiledning kom de seg videre mot dit de skulle. Jeg tror aldri jeg har møtt så glade folk før.

De syntes det var utrolig stort av oss å stoppe, og om de var negative til syklister langs veibanen før, så er de nok ikke det nå lenger.

Det koster lite å bry seg

Denne gangen var det ikke verre enn at noen hadde kjørt seg litt bort, men vi ble enige om at situasjonen kunne vært annerledes. Vi var glade for at vi stoppet, for man jo vet aldri hva slags situasjoner folk er i. Jeg stopper heller en gang for mye enn en gang for lite. Det koster så lite å bry seg.

Jeg mener at vi som ferdes langs veien har et ansvar om å følge med, ikke minst hjelpe til hvis vi ser noe. I blant må Strava-rekorden bare forsvinne i det fjerne fordi det skjer noe rundt oss. I blant må vi legge treningsiveren til side for å være et medmenneske som hjelper andre som trenger det.

For neste gang er det kanskje du eller jeg som har opplevd noe negativt eller ikke vet hvor vi er. Da trenger vi litt hjelp fra noen som bryr seg.

Les også:

• Annonse: De heldige deltakerne til Holmenkollstafetten er trukket
• Prat med barna dine: Den lille gråtende jenta ved siden av veien
• Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best