Den lille gråtende jenta ved siden av veien

På løpetur ser man mye. Jeg stopper sjelden, men da en liten gråtende jente sto ved siden av veien var jeg bare nødt. Opplevelsen fikk meg til å tenke, og gikk skikkelig inn på meg.

Les også:

• Annonse: Vil du løpe Holmenkollstafetten sammen med meg?
• Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best
• Når det blir vanskelig: Prat om utfordringene dine
  

 

Søndag kveld. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra påskefjellet. Barna var levert hos mammaen sin og jeg tok meg en løpetur for å lufte både hodet og kroppen. Pusten var tung og det var hardt, men det var utrolig fint ute. Jeg storkoste meg.

Plutselig var det noe som fikk oppmerksomheten min.

En liten jente sto ved siden av veien og gråt.

 

– De sier dumme ting om meg

Jeg vurderte et lite sekund om jeg skulle løpe videre, jeg hadde jo ikke noe kjennskap til henne, hvorfor skulle jeg blande meg? Men jeg klarte ikke la være. Jeg måtte stoppe.

– Har du det bra, spurte jeg.

– Nei. De sier dumme ting om meg og jeg blir lei meg, sa hun og jeg så tårene begynte å renne nedover kinnene hennes mens hun pekte mot tre barn som løp av gårde.

– Er det første gangen de har sagt noe dumt om deg, spurte jeg.

– Nei, svarte hun.

– Vet foreldrene dine noe det da, spurte jeg.

– Nei, svarte hun igjen.

– Da synes du skal fortelle dem om det som har skjedd. Da jeg var liten hadde jeg det vondt i blant jeg også, og det ble faktisk bedre etter jeg hadde pratet med mamma og pappa, sa jeg.

Hun så på meg. Tårene rant fortsatt. Så snudde hun seg og løp hjem uten å si noe mer.

Jeg så hun løp et lite stykke før jeg løp hjemover selv. Ganske preget av det jeg hadde opplevd.

 

Stor påminnelse

For meg som pappa var dette en påminnelse om at jeg må hele tiden være flink til å prate med barna mine om hvordan de har det. At man ikke skal ta lett på oppgavene når man har små mennesker i huset som er sårbare.

Akkurat som hennes foreldre kan det hende at mine barn også går med noe inni seg de ikke vil fortelle, fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det.

Derfor må vi foreldre spørre, følge med, møte barna på deres nivå og deres følelser, gleder og sorger. Fortelle dem at man ikke er svak selv om man prater om følelsene sine og viser at man er lei seg.

Komme dem i forkjøpet, før de kommer løpende hjem, gråtende.

Jeg håper virkelig at den lille jenta pratet med foreldrene sine i går kveld og at hun har det bedre nå.

Ingen barn fortjener stå gråtende i veikanten aleine.

 

 Les også:

• Annonse: Vil du løpe Holmenkollstafetten sammen med meg?
• Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best
• Når det blir vanskelig: Prat om utfordringene dine