Da jeg sto med beina godt planta i samlivsbruddet var det trening og folka rundt meg som hjalp meg, og det ble faktisk bedre. Å fortelle om det var det lureste jeg har gjort.

Les også:

 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å skrive om samlivsbruddet. Det skulle liksom være hemmelig. Akkurat som om jeg var den eneste i verden som satt med samme opplevelse og følelser. Folk ville slutte å lese når jeg ikke var en lykkelig gift tobarnsfar lenger.

Likevel startet jeg på å skrive noen ord om det som førte til en bloggpost som du kan lese her: Når det blir stille løper jeg.

Mye fordi at sammen med løping har skriving alltid vært god terapi for meg. Det føles alltid mye enklere når man får sortert litt. Akkurat som det føles bedre når regningsbunken er gått gjennom eller barna er lagt etter en lang og hendelsesrik dag.

Jeg nevnte det for noen venner at jeg jobbet litt med en tekst om det. Det var bare positive tilbakemeldinger.

Tilbakemeldingene har vært enorme.

Ikke bare fra de som står meg nær eller de som følger bloggen, men også fra andre. Både kjente og ukjente. Folk som er i lykkelige forhold, ulykkelige forhold og andre som har gått gjennom samlivsbrudd selv.

Ikke minst også andre som har andre utfordringer i hverdagen. Ting som er tøffe å håndtere på egenhånd.

Så fra bunnen av løpeskoene, gjennom den trange lycratightsen, opp der det skulle vært en sixpack og inn i hjertet mitt:

Tusen takk for all støtte. Jeg er utrolig takknemlig. Det betyr mye for meg at folk bryr seg.

Derfor har jeg også forstått at det å stå fram med utfordringene har vært det riktige for meg.

Mitt råd hvis du sliter er derfor å prate om det.

Kanskje ikke legge det ut på en blogg som jeg har gjort. Det er ikke sikkert det passer deg, men finn din egen blogg, finn ditt eget blogginnlegg. Finn din måte å prate om det på. Det hjelper kanskje for deg også..

Men nå tilbake til midtlivskrise. Ja, den i lycratights og ikke i sportsbil.

 

Les også: