Når jeg melder meg på et løp, renn eller ritt er jeg tidlig ute med å fortell alle jeg kjenner om det. Hvorfor? Fordi jeg vet at jeg legger press på meg selv. Det er helt uaktuelt å trekke seg. Dermed er oppkjøringa i gang.
Les også:
- Sponset innlegg: Sånn knyter du lissene dine – med rabattkode
- Oppfordringen: Kan vi ikke hylle den siste i mål som den første?
- Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best
Det finnes nok av velmente råd når du melder deg på løp, renn eller ritt.
Først må du trene masse, så melder du deg på, så trener du masse igjen, så er du med på løpet, rennet eller rittet, og deretter kan du få lov til å fortelle om det til folk.
Eller.
Det finnes mange nok som mener at man helst bør holde kjeft om alt. Kanskje til nød et bilde med medaljen .
– Legg ut et bilde i etterkant du. Med medaljen. Det er ok.
Vi er nok forskjellig skrudd sammen. Jeg er ikke sånn.
For et av mine beste tips gjennom en superkort karriere (på lavt nivå) er å finne ut hva du har lyst til å gjøre. Deretter melde deg på, og så fortelle alle om det. Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter… prat om det i lunsjen, prat om det hjemme, prat om det overalt. Tatover det gjerne inn på armen så du husker det.
Gjør en greie ut av det. Hvorfor? Fordi det forplikter!
Birkenpåmeldinga som forpliktet
I 2012 ble en utfordring til at jeg plutselig sto på startstreken på Tingstadjordet på Rena med bakglatte turski, klar for 54 kilometer Bikebeinerrenn. Jeg hadde 24 kilometer i treningsloggen på ski fra før av den vinteren. Ikke akkurat anbefalt oppkjøring. Mange lo. Jeg lo selv. Til og med da jeg sto på startstreken lo jeg.
Det var ni kilometer til første stopp, Skramstadsætra. Jeg kom meg dit.
Jeg lo ikke lenger. Jeg tryna først, og så gråt jeg.
Etter jeg hadde tørket tårene på vei videre mot Dambua, hadde jeg bare lyst til å snu. Gi meg. Gi opp.
Det gikk jo buss tilbake til Rena fra Skramstad. Jeg kunne sitte på pub om kort tid.
Med en kald øl.
Det var veldig langt til Lillehammer, og den jeg hadde lurt i forkant var vel egentlig bare meg selv. Utrent. Trøtt. Sliten.
Det skjedde noe
Men så skjedde det noe. Jeg tenkte over alle de folka som visste at jeg gikk over. Alle som fulgte meg live på Birken-sidene. Alle som hadde ønsket meg lykke til. Alle som hadde takla maset mitt det siste halve året.
Hvis jeg ikke fullførte kom jeg til å få høre det.
– Å jasså? Du klarte ikke å komme deg over?
Jeg vurderte kroppen. Den var sånn halvveis med. Det var mer juice igjen, og tenkte at jeg skulle komme meg gjennom.
På viljen.
Det tok 6 timer og 53 minutter før jeg var i mål. Jeg ga aldri opp. Plutselig sto jeg der med den lille pin-en i hånda. Jeg hadde klart det. Jeg gråt litt igjen. Så utrolig stolt.
Har skjedd igjen
Jeg har hatt noen sånne opplevelser gjennom årene. Opplevelser hvor jeg rett og slett her forstått at jeg har tatt meg vann over hodet, men jeg stiller opp i startfeltet igjen.
Jeg har jo fortalt alle jeg kjenner om det. Hvordan ville de reagere hvis jeg hadde droppa det? Stoppa halvveis? Det har jeg ingen planer om å finne ut av.
Når sant skal sies så har jeg blitt bedre trent. Jeg har også gått Birken med trening, og jeg er mer klar for å ta nye utfordringer.
Så. Her er en ny greie som forplikter og som jeg har litt frykt til:
Jeg er påmeldt Hvaler Triatlon 16. juni.
Nå skal jeg ut i våtdrakta igjen. Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Det gikk jo så fint i fjor.
Det er bare å starte med hardkjøret. Jeg er klar, er du?
Les også:
- Sponset innlegg: Sånn knyter du lissene dine – med rabattkode
- Oppfordringen: Kan vi ikke hylle den siste i mål som den første?
- Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best
2 thoughts on “Fortell det til alle. Det forplikter mer!”