Tidligere i år holdt jeg foredrag på TriLounge for Norges Triatlonforbund. En utrolig kul opplevelse og mulighet for en helt vanlig fyr. Her er en oppsummering av foredraget.
Les også:
- Kickstart: Mitt aller beste treningstips til deg som skal starte
- Gikk på en smell: «Nå starter det», skrev jeg. Så skjedde dette..
- November er over: Det er nå det starter – igjen
Jeg har som nevnt holdt en del foredrag før, og derfor var jeg helt greit selvsikker i presentasjonsformen da jeg sto foran 40-50 oppmøtte på TriLounge i regi av Norges Triatlonforbund.Det jeg ikke var like selvsikker på var hvordan innholdet i foredraget skulle bli tatt i mot.
Jeg er jo verken en stor idrettsutøver, trener, psykolog eller prest. Jeg er bare en helt vanlig fyr, ganske middels sånn sett.
Det gjorde jo selvsagt noe med meg da jeg fikk scenetid mellom Jørgen fra triatlonlandslaget og Mats som foreleser på Idrettshøyskolen (blant annet). Utrolig hyggelige og inspirerende folk, må jeg si.
Men etter en del timers forberedelser var det bare å hoppe i det. Nervøs eller ei.Den første delen handlet om idrettsutøveren, eller meg da, og min vei til den jeg er i dag. Både oppturer og nedturer.
Spesielt hvordan det var å havne som syvendemann av syv i en av mine første karusellrenn i 1984.
Det var nok ingen som reagerte på det, men allerede da begynte det å blande seg en tanke inn i hodet om at trening er forbeholdt de som vet hva de driver med. De med talent. De med et eller annet oppnåelig mål som jeg aldri kan klare.
For det var det fotballen ble også. Fotballen var forbeholdt de som kunne trikse mer enn tre. De som kunne drible. De som kunne få med seg ballen, i fart. Jeg derimot havna etterhvert på benken, og der ble jeg til jeg sluttet.Jeg tror faktisk ikke jeg scoret et mål engang da jeg var yngre.
Jo. Jeg scoret. Selvmål.
Ironisk nok har jeg jobbet syv år som kommunikasjonssjef i en av de største klubbene i Norge. Jeg har levd av fotball, og det er det ikke mange av lagkompisene mine fra den tiden som har fått oppleve. Det er flere veier til Rom, som det heter.
Trening ble det likevel dårlig med. Jeg holdt meg til ting som jeg mestret. Korps, jeger og fiskerforeningen, henge med gutta.Oppveksten var bra, men trening ble et kapittel som ble avsluttet like kjapt som det startet.
Men plutselig i 2011 ble det først Sentrumsløpet før jeg gjennomførte halvmaraton sammen med en kompis som heter Joachim. Han løp forbi meg på oppløpet da kneet svikta. Han hadde garantert flydd forbi meg uansett, men det var altså kneet jeg la skylden på denne gangen.
Det viste seg at jeg hadde løpt for mye på asfalt.
Hæ? Belastningsskader? Hva er det?
Det var noe nytt i mitt liv. Fysioterapeuten kalte det for runners knee.Dermed ble det omstokking av planene. Nå skulle jeg istedenfor teste ski. Birkebeinerrennet ble gjennomført uten trening og tryn på flatmark foran VGTV sitt kamera på Skramstadsætra.
Jeg gråt ikke av at jeg slo meg. Jeg gråt fordi jeg var utslitt, også var det fire og en halv mil igjen. Det ble en lang dag.Her er video fra fallet. Det er lov å spille av flere ganger.
Da snøen ble borte ble det sykling før jeg deretter har holdt på sånn jevnt og trutt med kondisjonsidrett på lavt nivå fram til i dag. Alltid midten eller bakerst på resultatlistene.
I blant med fantastiske opplevelser, og i blant litt mindre fantastiske.
Det var midt oppi dette jeg fikk spørsmålet:
Det preget meg, og jeg begynte å si det selv også – helt til jeg fikk beskjed av legen min under et legebesøk at hvis midtlivskrisa fører til bevegelse er det ingenting feil med det. Folk i 40-åra må kunne trene de også. For hva er midtlivskrise i følge internett:
Ganske trist. Jeg fant ut mer om midtlivskrisa.
43,9 år? Vi er altså på bunnen når vi er 43,9 år?
Jeg er 41 nå. Da har jeg en tung tid i møte ifølge ekspertene.Det finnes sikkert mange som sliter midt i livet, men jeg tror ekspertene tar feil. For havner man i en krise, om det er samlivsbrudd eller frykten for å dø, så gjør man noe med den.
Trening er en slik løsning. Det tok litt tid, men jeg forsto etterhvert at trening ikke bare er for noen få utvalgte. Trening er ikke bare for de unge eller de med mest talent.Trening er for alle. Selv de som går når det ikke er noen andre der, og løper når det kommer en bil eller en turgåer.
Her er en video jeg inspireres av som forandret tankegangen min.
Det var da jeg begynte å blogge. For jeg var helt sikker på at det fantes flere der ute som også hadde det sånn. Hva hvis vi kan samles om noe. Hva hvis vi kan bidra til hverandres felles glede?
For i blant tror jeg faktisk at man bare trenger en kompis, en som kan si at du er på rett vei, en som støtter opp og sier hei.
Resultatet ble denne bloggen.
I dag har den nesten 2500 fans på Facebook og i tillegg er det snart 600 personer i Facebook-gruppa for prat, spørsmål og svar. I tillegg til Strava-gruppene som har samlet over 1000 personer nå.
Det har også blitt mange bloggartikler. Tips, triks, erfaringer, gleder og humor.
Men litt alvor også.
For plutselig fikk jeg en melding i innboksen til bloggen.
Det var Ronny.
Han hadde mistet bestekompisen, mistet motivasjonen, parkert sykkelen og gått opp 12 kilo. Han savnet bestekompisen sin og visste ikke hva han kunne gjøre.Jeg var helt ærlig med han på at jeg ikke var idrettsutøver, trener, psykolog eller prest. Jeg var bare en helt vanlig fyr, som nevnt over.
Vi fikk god kontakt og alt det Ronny trengte var en kompis som han kunne forholde seg til, gjerne en på avstand sånn at det føltes litt mindre alvorlig. Jeg er helt sikker på at han kunne ha brukt hvem som helst andre, men vi ble etterhvert gode venner gjennom kontakten.
I dag er Ronny tilbake på sykkelsetet og er i form. Det synes jeg er imponerende. Han er en særs bra fyr som jeg setter stor pris på i dag.
Noe annet som har berørt meg er også tipsene til eliten.For en dag dukket TriatLars opp. Eller Lars Zachariassen som han heter. Han har en fantastisk fyr og blogger som en stjerne, og nå hadde han sammen med to av elitens beste funnet tips til nybegynnerne. Jeg liker sånt, men jeg mener Kristian Blummenfelt og Lotte Miller tar feil når de henvender seg til folk som skal starte med trening.
For deres ti tips gå på at man må ha realistiske mål (og ikke gå på akkord med omgivelsene), at man ikke skal kjøpe seg nytt utstyr før man er på et nytt nivå, at man må velge en treningsplan og stole på den, at man må fokusere på kvalitet fremfor kvantitet og kanskje den jeg er mest uenig i av dem:
Ikke bruk sosiale medier. Du blir bedre av å trene.
Her er jeg litt motsatt.
Realistiske mål er gøy, men kan vi ikke være enige om at vi som har sitti fast i sofaen må ha litt hårete mål i blant? Jeg tror det motiverer mer til tider.Nytt utstyr motiverer til økt treningsglede, og den lokale sportsforretningen må jo overleve den også.
Treningsplanen er fin den, men hvis du er nybegynner så må du huske å prøve forskjellige ting. Det handler jo ikke om å bli best, men finne noe man trives med.Kvalitet foran kvantitet. I should be so lucky. I blant handler det faktisk bare om å få tid til trening i en hektisk tidsklemmehverdag.
Ikke minst: Bruk av sosiale medier gir inspirasjon til å gjøre enda litt til.
Legg ut dine selfies og jeg liker dem. Fordi det inspirerer meg.
Så her er mine tips. Fra en 40-åring som bare trener 160-ish timer i året.
1Finn dine egne mål, selv om de er hårete.
Hårete mål gir framgang.
2Utstyr motiverer.
Ikke vær redd for å kjøpe det du har lyst på – hvis du får lov av kona eller mannen selvsagt. Ikke start tredje verdenskrig fordi du ikke får lov til å kjøpe karbonsykkel.
3 Bytt treningsfilosofi.
Bytt gjerne ut treningsfilosofi helt til du finner noe du liker. Det gjør jeg.
4Istedenfor å tenke for mye – tren.
Alt handler ikke om en plan.
5Kjør på med treningsselfies!
Kule shots av skoa dine eller annet fra turene er kult. Inspirer meg og alle andre til å komme seg ut. Kjør på med påminnelser om alt det flotte man kan oppleve der ute. Om ikke annet enn bare for å irritere alle haterne. Alle som tror jeg promoterer meg selv 😜
Hva har skjedd i etterkant av alt dette?
Finansavisen ringte. De ville lage artikkel om meg og blogginga.
Mizuno og Polar ringte. De ville ha meg som ambassadør. Helt rått.
I dag har bloggen nådd til å være topp 59 mest leste blogger i landet på visse dager. Det er noe jeg er skikkelig stolt av.
Men det viktigste er ikke besøk, sponsing eller oppslag i avisen. Det viktigste er menneskene og alt vi klarer å få til sammen. Kanskje vi kan gjøre forskjell i andres liv rundt oss. Inspirere andre til å komme seg ut av sofaen og få et bedre liv.
Så hva er det jeg kan bidra med? Hva kan en middelmådig fyr gi dere?
For hva skjer hvis vi kan hylle de siste som vi hyller de første?
Hva hvis det ikke går et arrangement i Norge uten at den siste får like mye hyllest som den første?
For jeg husker hvordan det var å komme i mål mens de tok ned målseilet, akkurat som om det var en overraskelse at det kom noen bak vinneren.
Det gjøres jo flere steder i dag, men alle kan bli bedre til å hylle alle som er med. De som gjennomfører. De som faktisk betaler for arrangementet.
Hva hvis man kan lage like mye fest i målområdet som man gjør når de siste kommer inn på Iron Man? Som i videoen under. Hva hvis vinneren av løpet, rittet, rennet eller triatlonet er med på å hylle den som kommer inn sist?
Ikke bare de som tilfeldigvis er der akkurat nå personen går i mål.Den siste som helt sikkert har hatt den lengste veien fra sofaen til målet. Den som har møtt flest utfordringer og flest problemer. Den som fortjener mest hyllest?
Da tror jeg at flere vil bli med oss, og det er vel det vi vil?
Les også:
- Kickstart: Mitt aller beste treningstips til deg som skal starte
- Gikk på en smell: «Nå starter det», skrev jeg. Så skjedde dette..
- November er over: Det er nå det starter – igjen
12 thoughts on “Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best”