I blant må vi prioritere annerledes enn det vi har lyst til, men da er det viktig at ikke panikken får fritt spillerom. Det handler jo ikke om OL-medaljer eller NM-gull for de aller fleste av oss.

Les også:

 

Plutselig ringte telefonen. Det var fra barnehagen. Datteren min hadde blitt syk og jeg måtte hente henne så raskt jeg kunne. Det var bare å logge seg ut av jobben for å sette kursen hjemover til Askim.

Det passer jo aldri.

Det er alltid planlagt et møte eller det haster med noen viktige oppgaver.

Hvis ikke er det jo andre aktiviteter som må droppes. Som den superkjappe løpeturen som jeg skulle ta da jeg kom hjem før jeg hentet barna på barnehagen og SFO. Jeg pleier å få det til hver gang. Nesten.

Stressa etter henting

Så satt vi der i sofaen hjemme. Treåringen var hentet og hun hostet og hadde feber. Hun var slapp. Det var helt riktig av barnehagen å ringe. Barn har det mye bedre hjemme når de ikke er friske.

Men likevel jeg var stressa.

Jeg tenkte på alt jeg skulle ha gjort på jobben, og ikke minst den løpeturen som jeg måtte droppe. Igjen. Det er jo egentlig til å bli sprø av, tenkte jeg.

Jeg merket at humøret ble skikkelig dårlig.

Det hjalp ikke at dette skjedde, selv om det nok var mer min feil enn hennes..

iphone

– Glad i deg, pappa

Så sa treåringen tappert:
“Pappa, nå følej jeg meg bedje. Jeg ej glad i deg jeg”, mens hun hostet så hun nesten spydde.

Der og da følte jeg meg som verdens største dust. Hvordan var det jeg egentlig tenkte? Hvor var hodet mitt?

På alt det på jobben som kan gjøres i morgen eller den løpeturen som jeg har utsatt maaange ganger før henting.

For hva er det som er viktigst i livet?

Er det alt som skal gjøres på jobb? Er det den manglende treninga? Er det sluttiden som jeg drømmer om på Elgrittet, Hvaler Triatlon eller Birken?

Jeg skal jo heller ikke ta medalje i OL.

Jeg skal jo bare holde meg i form, holde hodet sånn passe friskt og roe ned forfallet som har starta.

Det er jo en midtlivskrise, men jeg kommer jo uansett bare til å havne midt på resultatlistene likevel på Elgrittet, Hvaler Triatlon og Birken. Det er jo helt greit.

Så da hoppet vi litt i senga og gikk litt på ski da..

Viktigste i livet er harmoni, ikke antall kilometer eller minutter

Hostekulene fortsatte. Treåringen smilte til meg til tross for at jeg skjønte at hun ikke hadde det så kult. Vi tok litt hostesaft. Jeg måtte selvsagt også ta (ja, den smakte helt forferdelig selv om jeg latet som den var supergod).

Det er jo nettopp treåringen som må komme foran i livet, foran jobb og trening.

Det er nok av tid til å jobbe seg ihjel, og det er nok tid til å trene seg selv i senk.

Det er mye viktigere å fokusere på det som skjer her og nå.

Så, hvis det er en ting jeg har tatt med meg fra dagene på hjemmebane denne uka, med en sliten treåring:

Slapp av. Ikke stress deg ihjel med ting du kan ta igjen en annen gang. Det kommer nye arbeidsdager. Det kommer nye treningsmuligheter. Ta vare på treåringene. Ta vare på omgivelsene dine.

12065768_10156121931530252_152143639045659104_n

Les også: