I skisporet hilser alle, også de som har vunnet VM

Jeg har alltid vært opptatt av å hilse på andre når jeg trener. Mange syklister dropper hilsing, men i skisporet hilser alle. Det gjør meg så glad!

Les også:

• Annonse: Vil du løpe Holmenkollstafetten sammen med meg?
• Påsken 2018: 5 tips til en påske med litt mer selvkontroll
• Når det blir vanskelig: Prat om utfordringene dine

For et halvt år siden var jeg oppgitt. Skikkelig oppgitt. Rett og slett like sur som jeg er gammel. Jeg hadde nok en gang møtt syklister som ikke hilste.

Det var mange av dem. Spesielt de som hadde den trangeste lycraen av alle. Supersyklister. De som så superproffe ut, og åpenbart ikke gadd å hilse på en middelmådig syklist.

Artikkelen ble lest og delt av flere. Det var et tema som engasjerte.

Les bloggposten “Skal vi ikke hilse på hverandre?” her

 

Men nå er jeg glad

Et halvår seinere har jeg vært en del ute i skisporet for å trene på de velsmurte skiene mine fra påsken 2017 (i blant kan det føles sånn for oss alle). Det er lite som gjør meg så glad som skikkelige skispor. Nydelige trikkeskinner som gjør treningshverdagen perfekt for en middelmådig fyr.

Men det som gjør meg enda gladere er folk som hilser.

Folk som sier “Hei” eller nikker og smiler.

Kanskje slår av en liten prat om skiforhold og hvorfor de traff med Blå Ekstra, og jeg bomma. Igjen.

For i skisporet hilser alle. Vanlige folk, folk på tur, folk på ski, folk med barn, folk med stor fart, folk med liten fart og ikke minst den noe utskjelte gruppa: Folk som har med seg hunden.

For det er noe spesielt med å bevege utenfor asfalt og betong med skiene på. Det er alltid naturlig å hilse når man er i skogen eller på fjellet. Det har vi fått inn med morsmelka, og blitt opplært til fra vi var barn.

Du trenger bare å spenne på deg skiene og forlate parkeringsplassen så er du på hils med alle.

Det går en magisk grense der asfalten slutter.

Verdensmestere hilser også

For litt siden gikk jeg i favorittløypa på Spydeberg skistadion, midt mellom Spydeberg, Solbergfoss og Ytre Enebakk i Østfold. Løype med kunstsnø som på gode dager samler mange mennesker i alle former og farger.

(Nydelig sted som Skiforbundet omtalte for litt siden på Facebook. Landslagssjef Vidar Løfshus skrøyt uhemmet. Bor du i nærheten og det er lite snø der du vanligvis går på ski, sjekk ut stedet. Forrige vinter hadde de 100 dager med skispor. Imponerende.)

Der har også verdensmester, Tour de Ski-vinner og verdenscupvinner Heidi Weng vært flere ganger. Ryktene sier at også hun hilser når hun er ute på ski.

At verdensmesteren sier et høflig hei til andre som deler løypa, selv om de ikke er like superproffe som hun selv er.

Jeg blir så glad og håpefull når jeg får høre sånt. Kanskje verden trenger flere som går på ski?

Nå finnes det selvsagt noen som er for fine til å hilse på andre som heller ikke klarer å respektere folk som går saktere enn seg selv, men de er det heldigvis få av.

De får seg et høyt og tydelig “heisann kompis” i fleisen fra meg, i alle fall. Det kommer jeg til å fortsette med. En dag regner jeg med at de forstår det og blir en bedre versjon av seg selv.

Så alle skifolk, store, små, tjukke, tynne, mørke, lyse, erfarne, uerfarne, med skismøring, med feilsmøring og med feller: Fortsett med hilsing og fortsett å bidra til at skisporet er et hyggelig sted for alle. 

Det skal i alle fall jeg.

Les også:

• Annonse: Vil du løpe Holmenkollstafetten sammen med meg?
• Påsken 2018: 5 tips til en påske med litt mer selvkontroll
• Når det blir vanskelig: Prat om utfordringene dine