Ta deg sammen. Det er bare et tall

Jeg hater ikke bursdager, jeg hater bare å bli eldre. Jeg har aldri følt meg så gammel som nå. 41 år.

Les også:

• Klesutfordring: Ikke frys i høstkulda, trelagsprinsippet er løsninga
• Angrende synder: Jeg pauset pulsklokka, og lurte egentlig bare meg selv
• For de uinspirerte: 10 ting du allerede vet om trening 

Varslene på telefonen blinker ustanselig. Facebook-gratulasjonen strømmer inn. Det har til og med kommet noen sms-meldinger. Litt retro egentlig. Sammen med Facebook-gratulasjonene, alle gratulasjonene på jobben, fra familie og venner, jeg elsker det. Bursdager er gøy.

Men.

Hoftene verker. Tennisalbuen har blitt verre. Nå har jeg plutselig blitt forkjøla også, akkurat som det ikke var nok at resten av kroppen har tilstanden “ustand, krever reparasjon”. Helt pyton. Jeg hater det.

Det er 16. oktober igjen. Jeg fyller 41 år i dag. Jeg har aldri følt meg så gammel. Det er jo selvsagt ikke rart siden jeg aldri har vært eldre enn nå.

Men følelsen er helt enormt depressiv. Før har hodet vært som en 20-åring i en 40 år gammel kropp (med 60 år gamle hofter). Nå er jeg mer 41 år i hodet i en 41 år gammel kropp.

– Alternativet da, Ole Kristian. Alternativet er jo så ufattelig mye verre, har flere sagt.

Det er jo helt sant. Jeg har flere venner som har blitt borte på veien til 41-årsdagen. Gode folk som ikke har fått oppleve følelsen av å bli gammel.

Likevel. Det er lett å skyve det unna. Dagen kommer, og dagene går. Tidsklemma pusher på, og før mandagen er unnagjort er det fredag og tid for fredagstaco, igjen.

(Fortsetter under bildet)

Raskere, sterkere og friskere

Men til tross for at jeg føler meg gammel, har jeg heller aldri vært i bedre fysisk form på en bursdag. Det er liksom når jeg fyller år jeg får satt inn det ekstra lille giret. Den vekkeren som jeg trenger sånn at jeg ikke bare blir sittende i sofaen.

Jeg er litt bedre form i år enn jeg var i fjor, og litt bedre form i fjor enn året før.

Det er alltid sånn. Jeg kjører hardt utover høsten, vinteren og våren, så kommer sommeren og så plutselig sitter jeg der halvfeit igjen når høsten er her, før det gjentar seg på nytt.

Fortjent slag i ansiktet

Dermed skal jeg vel være fornøyd med at bursdagene kommer. De gir meg en ny energi og en ny drive for å komme meg ut igjen. Jeg må bare få en den vanlige årsdagen i trynet før jeg tar det på alvor.

Nå skal jeg til og med forsøke å få med meg Holmenkollmarsjen, Vasaloppet og Birkebeinerrennet i 2018, så nå må jeg bare. Oppkjøringa starter med rulleski i høstmørket med hodelykta på, styrketrening innendørs på et fancy treningssenter og elghufs i bakken borti gata mens du ser på The Voice eller Netflix.

Verken hofteproblemene, tennisalbuen, manfluen eller at jeg har blitt 41 skal stå i veien denne gangen. Det er nå det starter, igjen..

Så, nå tar jeg tak i treningsrutinene og kobler om hodet. Jeg er 41 år gammel, men jeg er klar for å være 41 år gammel også. Jeg blir tross aldri noe yngre, og det blir ikke du heller.

PS! Fikk verdens nydeligste gave av familien. Leo (på snart 8) hadde så lyst til å ta med pappa på fotballkamp, og sånn ble det etter at Jeanette (på snart 34) og Vilde (snart 3) hadde fått sagt sitt. Vi så Lillestrøm mot Sogndal i går, og Lillestrøm vant.

Les også:

• Klesutfordring: Ikke frys i høstkulda, trelagsprinsippet er løsninga
• Angrende synder: Jeg pauset pulsklokka, og lurte egentlig bare meg selv
• For de uinspirerte: 10 ting du allerede vet om trening