Jeg pauset pulsklokka, og lurte egentlig bare meg selv

For litt siden la jeg til meg en vane, jeg pauset pulsklokka da jeg skal ta et bilde, sjekke sykkelen eller ta en peptalk med løpekompisen. Men hvorfor gjorde jeg det?

Les også:

• For de uinspirerte: 10 ting du allerede vet om trening
• Kom deg i ut i høstmørket: Hodelykt + høst = magi
• Forfallet fortsetter: 5 tips mot at forfallet skal ta kontroll over livet

Pulsklokke er noe av det kuleste jeg vet om ved siden av å trene. Den gir meg tilbakemeldinger på hva jeg gjør og hva jeg burde gjøre. Jeg føler meg nesten litt proff til tross for at jeg bare er en halvfeit 40-åring midt i 40-årskrisa.

Jeg har hatt flere forskjellige pulsklokker, og er i dag godt fornøyd med pulsklokka som er på armen min 24/7. Jeg har vurdert å investere i en dyrere for å kunne kjøre multisport (altså flere aktiviteter i en økt), og jeg har lurt på om jeg kjøpe en sykkelcomputer med kadensmåler også, for å kunne få enda mer gøyale fakta når jeg sykler.

Hvis du ikke har pulsklokke, så anbefaler jeg deg å få det. Det har gjort underverker for både motivasjon og inspirasjon.

(Som du ser over så bruker jeg Polar M400 nå, men det finnes mange andre varianter. Garmin, Suunto og Fitbit er tre av de andre store. Her er en stor test av forskjellige pulsklokker

Uvane

Men jeg la til meg en vane, eller kall det gjerne en uvane, når jeg var ute på tur. Jeg pauset pulsklokka alltid da jeg stoppa.

Enten det var da jeg løp eller da jeg syklet.

PIP

Klokka er på pause.

Jeg puster ut. Jeg ser meg om. Jeg ser på pulsklokka og sjekker om den faktisk står på pause.

Jeg knipser bildet av nok en solnedgang eller av løpeskoene eller av sykkelstyret. Du veit, sånne bilder som havner på Instagram og som du ser mange av. Telefonen er full av dem. Denne gangen et av Norges innlandsfyr: Sandstangen i Trøgstad kommune.

Jeg sjekker om dekket er flatt. Det er jo egentlig aldri det, men det føltes plutselig som om jeg måtte gjøre det. Den rare følelsen må bort..

Jeg tar peptalken med løpekompisen som er med på tur om noe superviktig. Vi klarer jo selvsagt ikke prate når vi løper. Jeg er for andpusten. Det blir med stive blikk underveis på løpeturen.

PIP

Klokka er i gang igjen. Jeg får opp farten raskt igjen. Pulsen begynner å slå. Raskt opp fra 82 til 150. Det ser veldig bra ut…

Det er nesten ingen som ser sånt på Strava, men går du inn for det så er det ikke så vanskelig å spotte. Pulsen faller plutselig før den begynner å stige. Det ser nesten litt magisk ut.

Men hvorfor pauset jeg egentlig pulsklokka? Strava tar jo bort pausene automatisk? Man trenger jo aldri å pause noe som helst. Den reelle tida er vel reell?

Dessuten. Hvem bryr seg vel om at jeg forsøkte å lure systemet?

Høy snittfart gir skryt

Men det er vel bare å innrømme med en gang at jeg har satt pulsklokka på pause for å få så høy snittfart som mulig. Både da jeg løp og syklet. Det ser jo rett og slett mye bedre ut når du gjør jobben til Strava. Jeg er jo kjappere enn en teknisk duppeditt som ikke gir meg fri før jeg står bom stille, og funksjonaliteten tillater det jo.

Aldri over 5.59 minutter per kilometer, og aldri under 30 km/t på landeveissykkelen.

Pausinga nesten litt juksing…

Jeg lurer jo til slutt bare meg selv. Det er jo en treningstur da. Ikke en konkurranse. Hvem var det jeg prøvde å imponere med høy snittfart på økta? Egentlig bare meg selv.

Jeg er 40 år, halvfeit, med belastningsskader både her og der. Jeg trener ganske regelmessig til tider, og andre tider trener jeg når jeg får lyst.

Jeg er og blir en av de som fyller opp listene enn å prege dem på ritt, renn, løp eller triatlon.

Så hvorfor forsøkte jeg å lure meg selv? 

Tja. Antageligvis skrekken for å se ut som om jeg var en slapp fyr som ikke kjørte hardt nok. Kanskje også fordi jeg ikke stolte helt på Strava.

Men: Jeg lærte. Jeg sluttet med tullet, og fokuserte heller på å ha en god treningsøkt og en treningsøkt som jeg var stolt av – selv om pulsen var lav og farten var lav.

Nå handler det om å vise virkeligheten, og det handler om å være der ute. I løpe skoa. På sykkelen. Både med og uten pimpa solnedgangbilder.

Jeg skal tross alt ikke imponere noen med høy snittfart. Jeg skal bare ut for å trene litt..

PS! Men det finnes et unntak, selvsagt. Når jeg snubler, faller, velter eller rett og slett kollapser. Da er det helt greit å pause pulsklokka. Hjelper du meg med det?

Les også:

• For de uinspirerte: 10 ting du allerede vet om trening
• Kom deg i ut i høstmørket: Hodelykt + høst = magi
• Forfallet fortsetter: 5 tips mot at forfallet skal ta kontroll over livet