Diagnose: Hofteleddsartrose og hofter som en 60-åring

Hofteproblemene viste seg å være langt mer alvorlige enn først antatt. Nå må ny kurs stakes ut, og denne gangen er det bare å brette opp ermene. Nå handler det om noe annet enn kun kilometere og likes.

(Fotoet over: Hofter, men ikke mine hofter. )

Les også:

• Den flotte årstiden for trening: 5 tips til trening i høstmørket
• Etter Birken: Takk til alle dere som støtter oss som ikke vinner
• Det viktigste spørsmålet: Hva er midtlivskrise?

Denne uka var jeg hos ortoped. Jeg har hatt hoftesmerter siden april og etter en tur på røntgen var det på tide å få diagnosen. En spent mann i 40-årskrisa må få hjelp til å gjøre mer av det han liker så godt. Trening.

Spenning, men i god form

I forkant var jeg veldig spent. Jeg har slitt, men samtidig klart å få med meg både Hvaler og Fredrikstad triatlon i tillegg til Birken. Alt har gått over forventning og til tross for smerter i hoftene har jeg sjelden vært i så god form.

(Fortsetter under bildet fra Birken)

Jeg satt ny pers på sykkel-Birken og kjente at noe var på gang. Kroppen har fungert bedre og bedre, og jeg tenkte at jeg endelig skulle få begynt å løpe igjen. Jeg måtte bare til ortopeden en tur for å få en klapp å skuldra av en fagmann.

Jeg tenkte, medisinen blir en sprøyte med:
TA DEG LITT SKIKKELIG SAMMEN NÅ, OLE KRISTIAN.
Eller HTFU, som det heter på sykkelspråket.

Men det ble ikke helt sånn..

Så satt jeg der, på ortopedens kontor. Jeg følte som om jeg hadde gjort noe galt, og ventet på rektors dom. Ortopeden så på meg også sa han:
– Har du noen historikk i familien din på hofteproblemer.

– Nei, det har jeg ikke hørt noe om. Hoftene mine skal ikke heller ha fått noen særlig stor belastning. Jeg lå på sofaen fram til jeg var 33, sa jeg og lo.

Han så på meg igjen. Sånn passe alvorlig. Helt sikkert ikke noe mer alvorlig enn vanlig, men for meg så jeg frykten i hvitøyet.

– Det ser ut som om du har hofter som en 60-åring. Du ligger 20 år foran der du skal være slitasjemessig. Du har hofteleddsartrose, og jeg tipper du må bytte hoftene dine en gang i løpet av livet. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar, men det er bare å begynne å forberede seg.

Han viste meg røntgenbildene, og jeg smilte tappert.

Der det skulle være noe var det ingenting. Buene som man visstnok ser på hoftene hos andre var borte hos meg. Jeg så det selv også. Ortopeden trengte egentlig ikke vise meg det.

Aldri mer trening?

Så ble jeg likbleik. Litt sånn jeg ser ut på vinteren.
– Da kan jeg kanskje ikke løpe mer. Jeg kan kanskje aldri sykle mer. Jeg kan aldri trene mer, stotret jeg fram som et spørsmål.

Han svarte:
– Det er egentlig ingenting i veien for å gjøre det du har lyst til, men det beste du kan gjøre er å konsentrere deg om idretter som ikke er belastende på hoftene dine. 

Jeg begynte å tenke:
Dett var dett. Den idrettskarrieren jeg har drømt om, ja den lille guttedrømmen jeg har hatt som stadig har blitt mindre og mindre realistiske med årene, den ble revet bort fra meg (som God Kveld, Norge ville sagt det).

Ultraløping, Iron Man, ja u name it. Alle drømmene om å være hard ass og løpe lengst, sykle lengst, svømme lengst.

VÅKN OPP DA!

Så plutselig vekket ortopeden meg:
– Du må aldri slutte å trene. Du må aldri slutte å bevege på deg. Hoftene dine trenger at du trener. Hoftene dine trenger at du kommer deg ut av sofaen. Du må holde deg i form, og du bør unngå å bli overvektig. Da vil du få enda flere problemer, og må skifte hofter raskere, sa han.

Dermed fikk jeg henvisning videre til fysioterapeut for å få treningsopplegg og plan videre, og til tross for at jeg egentlig har gått litt i kjelleren i etterkant, begynner jeg å komme litt ut av tåka nå. Jeg tror sjokket er på vei til å gi seg.

Jeg begynner faktisk å få tilbake motivasjonen for å trene. Motivasjonen for å sette meg mål. Motivasjonen for å gjøre alt det jeg har skrevet om i over et år her på bloggen, og drevet med i seks-sju år. Trening midt i livet, til tross for utfordringer som tidsklemme, belastningsskader og nå 60 år gamle hofter i en 40 år gammel kropp.

(Fortsetter under bildet)

Alltid noen som har det verre..

For, det finnes så mange mennesker der ute som ikke kan trene. Mennesker som har fysiske og psykiske utfordringer som gjør at de ikke kommer seg ut verken i løpesko, på sykkel, i våtdrakt eller på ski.

Ikke minst mennesker som trener på tross av fysiske og psykiske utfordringer. Som stiller opp med dårlig syn på løp med ledsager, sykler med beinproteser eller som Dagfinn Enerly i helgen: Gjennomfører 10-kilometeren på Oslo Maraton i rullestol.

Jeg har bare 60 år gamle hofter i en 40 år gammel kropp.

Så, istedenfor at dette blir et sjokk som gjør at jeg blir i sofaen, skal dette bli gjort om til en anledning for å gjøre det jeg har lyst til i treninga. Jeg skal sette meg mål om å gjøre ting jeg drømmer om, og jeg skal ikke tenke på hvor mange kilometer eller timer jeg banker inn. Det skal handle om noe mye viktigere. Det skal handle om å ha en kropp som fungerer.

Det viktigste er en frisk kropp og et hofteparti som fremdeles sitter på kroppen når jeg nærmer meg 60 (og hoftene 80 da).

Jeg starter med å sette meg tre nye mål. Tre mål som gir meg nerver opp til ørene, svette håndflater og et flakkende blikk. Det kommer til å kreve masse av en fyr som går på ski som en danske som aldri har sett snø:

Holmenkollmarsjen, Vasaloppet og Birkebeinerrennet.

På ski.

Jeg tror jeg trenger hjelp, men jeg skal få det til!

PS! Så kjenner du en fysio i Oslo som vil hjelpe en fyr i midtlivskrisa som har dårlig hofter og altfor store ambisjoner, så ta kontakt. Jeg har en henvisning og stor motivasjon.

Les også:

• Den flotte årstiden for trening: 5 tips til trening i høstmørket
• Etter Birken: Takk til alle dere som støtter oss som ikke vinner
• Det viktigste spørsmålet: Hva er midtlivskrise?