Tross negative overskrifter i forkant. Birkebeinerritet ble en folkefest, også for oss som ikke tok merket eller hadde andre ambisjoner enn å komme oss over fjellet. Mye takket være et fantastisk arrangement, et nydelig vær og ikke minst et fantastisk folkeliv underveis.
Les også:
- Birken: 6 tips til sekken, den nærgående rittkompisen på Birken
- Strava-gruppene: Gard, Ragnar N og Trond S i toppen
- Mer enn vinnerne skal hedres: En hyllest til alle som fyller resultatlistene
Lørdag formiddag sto en noe stressa 40-åring på startstreken på Rena. Ved gjerdet sto Leo (7) sammen med sin farmor og farfar. Alle tre store supportere av han middelmådige fyren som åpenbart kom til å fylle opp resultatlista, i år også. På telefonen kona og Vilde (2).
Leo var egentlig litt lei. Han ville være hjemme fordi det var barnas dag på det lokale kjøpesenteret.
Han ombestemte seg før vi reiste hjemmefra, og det spilte ingen rolle da startskuddet gikk. Leo skreik. Farmor skrek. Jeg tror til og med farfar skrek så høyt han kunne. Ikke bare på meg, men på alle i gruppe 27. Det er mulig speakeren hørte dem også. Jeg hørte dem godt.
Plutselig var vi i gang. Gruppe 27.
Med full fart mot Skramstadsætra samtidig som speakerens oppmuntrende ord ble mer og mer borte i det fjerne.
Det ble stille i gruppe 27. Vi hadde alle nok med oss selv.
Høy puls.
Pusting.
Pesing.
Ingenting går uten gode supportere
Tankene begynte å vandre, og gikk tilbake til Leo som sto igjen på Rena sammen med farmor og farfar. Vi reiste oppover på fredag, og koste oss med rittlasagne på fredagskvelden før han ble lagt og pappa fikk lov til å forberede sykkel, sekk og klær.
Farmor og farfar sto også på pinne, og hadde satt av hele helgen for å hjelpe denne middelmådige idrettsutøveren som support på hans femte Birken.
Ikke minst kona og Vilde som var igjen hjemme og som hadde sendt lykkeønskninger både i form av video og tekstmeldinger.
Man trenger forresten ikke support for å kjøre Birken, men det er veldig hyggelig at noen blir med når kompisene ikke får vært med likevel på grunn av skader, dårlig treningsgrunnlag, konfirmasjon, eller noe annet.
Heiaropene tiltok igjen
Vi nærmet oss Skramstadsætra, og med fantastiske tilrop fra folk ved siden av løypa føltes det som en liten seier å passere målepunktet ved matstasjonen uten kramper i beina.
Mange sier at man ikke vinner Birken på Skramstad, men du kan definitivt tape den der.
Overført betydning for oss middelmådige betyr det at vi kan gå tom før Skramstad og slite resten av rittet, men vi kan fortsatt ha et fint ritt hvis vi bare tar det litt kuli i oppoverbakkene.
Løypa var omkransa av entusiastiske folk igjen, og det var da jeg begynte å ane hva som var i vente.
Det utrolige folkelivet man alltid snakker om på Birken.
For det var ikke bare på Skramstad det var folkefest
Sånn fortsatte det innover fjellet. Bringbu, Bjønnåsen, Kvarstad, Elgåsen, Storåsen, Sjusjøen, Birkebeineren skistadion og ikke minst mål ved Håkons hall.
Masse folk som heiet på oss som fyller sykkelklærne, folk som skrek og jublet i både oppoverbakker og nedoverbakker. På både liten, stor, tjukk og tynn. På både rask, treg og de som var sånn middels, som meg.
Med tilbud om vann, saft, Kvikk Lunsj, Cola og ikke minst en Jägermeister.
Men det går likevel ikke av seg selv.
Haiket med noen hyggelige ryttere fra UNO-X
Et av tipsene når man skal være med på Birkebeinerritet er at det alltid lønner seg å sykle sammen med andre. Både på grunn av at det er enklere å holde høyere fart, at man slipper så mye tid i vinden, og ikke minst at det er hyggelig.
Jeg fikk noen raske trøndere foran meg som kjørte ganske bra underveis etter Skramstad. Det viste seg at det var Jens og Magne Haugland fra Uno-X. Begge entusiastiske og meget hyggelige. Hadde det ikke vært for dem hadde rittet vært helt annerledes.
Jeg syklet fram for å spørre om jeg skulle ta litt tid foran, men det trengte jeg ikke.
Da Jens velta et stykke før Storåsen snudde jeg jeg for å se om det gikk bra, så ga jeg gass og fikk bra med fart mot Lillehammer.
At jeg i tillegg traff nabo Eivind halvannen mil fra mål var en vitamininnsprøyting av dimensjoner.
Folkelivet ved Håkons hall
Plutselig var vi der, forbi Sjusjøen. Det gikk nedover. Det gikk fort. Han som lå foran meg skrek:
“- KOMMER VENSTRE!” til syklistene som var på vei inn som holdt litt lavere fart.
Jeg skrek:
“- TUSEN TAKK!” da jeg passert. Det er viktig å balansere, tenkte jeg.
Oversikten over Lillehammer var neste, og det føtes som jeg så på et maleri.
Nå gir jeg alt, tenkte jeg.
Det skal gå fort den siste delen. Så kom Ballettbakken. Det var bare å bremse minst mulig. Jeg skreik av glede da jeg var ferdig med den beryktede bakken.
I siste nedoverbakke kom jeg på:
“LEO. HVOR ER LEO!”
Jeg håpet at han ville stå i målområdet, og så plutselig hørte jeg:
“- HEIA PAPPA, HEIA PAPPA, HEIA PAPPA!”
Jeg skrek av glede, tråkket de siste meterne i mål. Jeg merket ikke engang at den ene sykkelskoen ikke satt fast i pedalen lenger. Jeg var så glad for å se familien, og jeg var så glad for å komme i mål. Jeg ble stående der bare for å nyte opplevelsen litt etter jeg hadde klatret av sykkelen med to stive bein.
Hva hadde Birken vært uten alle som støtter oss som ikke vinner?
Det gikk etterhvert opp for meg at jeg ikke kunne stå der jeg sto. Jeg måtte komme meg ut av målområdet, og jeg måtte komme meg ut så jeg fikk pratet med Leo og resten av gjengen.
Gjensynsgleden var stor, og jeg smilte som en sol sammen med Leo i folkehavet utenfor Håkons hall.
For hva hadde Birken vært uten Leo, farmor og farfar? Uten lykkeønskninger hjemmefra fra kona og Vilde.
Hva hadde Birken vært uten folkelivet underveis? Alle barna som skrek. Alle voksne som heiet. Alle fantastiske frivillige som delte ut så mange glass med vann og energidrikk og bananer.
Ikke minst alle de som jobber med å legge til rette for et fantastisk arrangement hele året.
Det hadde ikke vært noenting. Det hadde bare vært en helt vanlig sykkeltur for oss som ikke preger resultatlistene.
For sammen skaper vi opplevelser. Opplevelser som vi husker resten av livet. Opplevelser som vi tar med oss inn i hverdagen. Opplevelser som gjør livene våre bedre.
Takk til alle som heier på oss!
Les også:
- Birken: 6 tips til sekken, den nærgående rittkompisen på Birken
- Strava-gruppene: Gard, Ragnar N og Trond S i toppen
- Mer enn vinnerne skal hedres: En hyllest til alle som fyller resultatlistene
7 thoughts on “Takk til alle dere som støtter oss som ikke vinner”