Jeg står fram: Jeg har aldri punktert!

Jeg blir ofte taus når gutta snakker om punkteringer, men nå må jeg ta livet av spøkelset. Jeg orker ikke tro på sånt lenger. Jeg er ikke redd for å jinxe det! 

Les også:

• Gjesteblogg: Det du ikke skal gjøre i jakten på sommerkroppen 2018
• Løsningen til rennende nese: På denne måten snyter du nesa i fart
• Prat med barna dine: Den lille gråtende jenta ved siden av veien

 

Jeg har syklet i mange år nå. Helt fra jeg kom i den berømte midtlivskrisa. Jeg tror jeg var 34 da jeg kjøpte min første skikkelige terrengsykkel, og dermed var jeg frelst (hvis det er lov å si). Nå har jeg kjøpt meg landeveissykkel også.

Jeg har logget en god del av kilometerne gjennom Strava, men langt fra alle. Jeg tror faktisk det dreier seg om nærmere 1000 mil på sykkelsetet nå. Jeg har vært med på Birken, Grenserittet, Cykelvasan og Elgrittet flere ganger. Ja, Hvaler Triathlon har det også blitt for den nyfrelste triatleten..

Men jeg har aldri punktert.

Du leste rett. Jeg har aldri punktert. Det er nesten til å bli flau av..

Jeg prater heller aldri om det, fordi jeg har hatt troen på at hvis jeg prater om det så kommer det til å skje.

Derfor har jeg ofte latt være å prate om punkteringer når sykkelkompisene mine har hatt det som tema. Jeg har latt det ligge. Jeg har smilt og sett rar ut. Det har kommet noen rare blikk, akkurat som jeg er avvisende, men jeg føler det har vært nødvendig.

Slitsomme rutiner for å unngå punktering

Det begynner også å bli ganske slitsomt å banke i bordet, spytte syv ganger over skulderen, og de litt mer kreative som kommer opp en gang i blant, banke med knokene i tinningen, synge ja vi elsker høyt og blunke til en ukjent. (Neida. Jeg overdriver selvsagt.)

Men en dag må det skje, og den dagen kommer nærmere og nærmere og nærmere og nærmere….

Ingen syklister går vel livet ut uten å dra på seg en real punktering? Et skikkelig flatt dekk som betyr masse tapt tid og mye ekstraarbeid?

(Fortsetter under bildet av han fyren som ikke engang sykler over grus, fordi han er livredd for punktering)

Hvaler tri – nære på

Frykten min er at jeg skal oppleve det i et ritt eller triatlon. Det skjedde med kompis Joachim på Hvaler triatlon. Det sa pang etter at han sykla i et hull med sola midt i ansiktet. Jeg kom 15 meter bak og syklet i akkurat det samme hullet som han, men klarte meg. Heldigvis.

Joachim måtte vente noen minutter på noen som hadde ekstraslange og verktøy, mens jeg korset meg (jeg er egentlig ikke så veldig religiøs) nærmest mens jeg banka på videre mot skiftesonen igjen. Jeg hadde heller ikke med meg ekstraslange og verktøy. Vi skulle jo bare sykle 16 kilometer.

Igjen gikk det bra, og jeg pusta lettet ut.

Men jeg har begynt å bli mer og mer nervøs når jeg har vært ute på tur nå, og for fremtidens skyld tror jeg det er best at jeg bare står fram. Blir ferdig med det før jeg utvikler en eller annen diagnose.

Nå har også vinteren gått, og nå er en ny sykkelsesong her. Er dette året da jeg skal bli forfulgt av punkteringsuhell?

Vel, la oss utfordre skjebnen litt.

Jeg står fram:

Jeg har aldri punktert, og jeg håper rett og slett at jeg aldri gjør det. Oddsen er i mot meg, og jeg kan bare vente på at jeg står der med flatt dekk.

Inntil det så må jeg øve så mye jeg kan på å skifte slange. Fort som bare det. Det skal bli kult. Tror jeg…

 

Les også:

• Gjesteblogg: Det du ikke skal gjøre i jakten på sommerkroppen 2018
• Løsningen til rennende nese: På denne måten snyter du nesa i fart
• Prat med barna dine: Den lille gråtende jenta ved siden av veien