Det har blitt noen mil langs veien, og hver gang møter jeg andre som er ute i samme ærend, men et fåtall hilser. Spesielt landeveissyklister med supertettsittende lycra.
Les også:
- Pride: Det jeg aldri kan vike fra selv om folk slutter å følge bloggen
- Reklame: På denne måten kan alle aktiviteter bli litt trening
- Foredraget: Alternativet til de usunne tingene du gjør når livet går i mot
- Hvordan komme i gang: Det enkle og ukompliserte treningsprogrammet
Noe av det hyggeligste jeg vet om er å hilse på andre når jeg er ute på sykkeltur. Det spiller egentlig ingen rolle om det er Chris Froome på sin dyreste sykkel eller bestemor på 74 med den kjerringrokken med kurv foran.
Jeg hilser, selv om det betyr at jeg kanskje mister litt fokus et par sekunder.
Som oftest hilser jeg kanskje litt mer enn alle andre, fordi jeg liker å hilse.
En gang hilste jeg på en fyr sånn at han nesten sykla i grøfta. Ikke fordi jeg ville at han skulle sykle i grøfta eller at jeg gjorde noe for at han skulle bli forstyrra, men fordi jeg ville hilse. Jeg synes det er naturlig å hilse på folk jeg møter.
Syklister bør anerkjenne hverandre med et nikk, en hånd ut fra styret, eller et vanlig:
“Hei!”.
Du kan eventuelt bruke:
“Hallo”
Eller
“Heisann” som jeg ofte sier.
Egen erfaring: Nybegynnerne ivrigst på hilsing
En erfaring jeg har gjort meg er at det som oftest er de som akkurat har starta med trening som er ivrigst på å hilse.
De som er ute på en av sine første turer.
Uten pulsbelte og klikkpedaler. Med en litt tung terrengsykkel på asfalten. Kanskje også en refleks her og der.
Men med en stor porsjon entusiasme for å være ute. Med et smil fra øre til øre.
Ja, eller sprutrød i ansiktet, med et blikk framover som kun en fersk syklist kan få.
Det er vel der jeg var selv for noen år siden da jeg var sylfersk.
Nydelig syn: Fersking på tur – som hilste!
Jeg traff en av disse med det store gliset for litt siden. En som tydeligvis hadde brukt tid å bestemme seg for å komme seg ut.
Det så ikke ut som han var verken tøff eller spesielt raskt, men det så ut som han hadde det veldig, veldig kult.
En fersk syklist som faktisk ønsker å komme seg ut, trene. Jeg tror ikke han hadde padd i rompa engang.
Den ferske syklisten smilte fra øre til øre og hilste som om jeg skulle være verdens beste kompis. Vi bonda litt der og da.
Så møtte jeg: Supersyklist – som ikke hilste
På den samme turen ble jeg frasykla av en ivrig supersyklist. Han hadde tydeligvis jaga på ekstra for å komme forbi meg, og ga gass da han var forbi. Mulig han lå der en stund bak meg, men jeg vet ikke.
Jeg var veldig ustrukturert og fikla med flasker, gir eller den nye styreteipen..
Det var nok litt av et syn.
Jeg hadde ikke forventa at en bedre rytter skal bruke tid på å ligge bak meg. Jeg vurderte å henge meg på. Mye god trening i det også. Fornøyd økte jeg frekvensen.
Reaksjon ved hilsing på supersyklist: Stillhet
Den erfarne og stilsikre syklisten jaga på framover. Stillheten hang over han.
Han vispet på, og jeg likte stilen hans.
Da han var rett foran meg så sa jeg høyt:
“Bra trøkk, kompis. Du ser sterk ut!”.
Hans svar?
“……………….”
Ingenting. Stillhet
Jeg ble egentlig litt irritert.
Ikke fordi han sykla forbi meg. Det synes jeg bare var fint, som nevnt.
Men fordi han ikke engang gadd å vise noe som helst takknemlighet eller respekt for en syklist som han delte veien med.
(Nå er det ikke sånn at jeg forventa en times peptalk og gjennomgang av livshistorien hans. Et lite nikk hadde gjort seg. Eventuelt en annen form for kommunikasjon.)
Da jeg seinere møtte en, to, tre, fire, fem, seks forskjellige andre ryttere på dyre sykler og tett-tettsittende lycra som ikke hilste, så begynte jeg spørre meg selv:
“Er det virkelig sånn at man slutter å hilse på andre syklister når man har blitt erfaren?”
Håper ikke det er sånn at vi ikke skal hilse lenger
Jeg håper ikke det. Jeg håper det bare var “den dagen” da alle hadde sola i øynene, motvind og dermed også nok med seg selv.
Jeg håper det var meg, at jeg så dårlig og at jeg kanskje bør vurdere en sånn laseroperasjon for det håpløse synet (progressive briller er vel helt normalt når man har bikka 40?).
Jeg håper at de jeg møtte ikke er et representativt antall i en superrask undersøkelse.
Min mening er at vi som deler veien bør respektere hverandre, hilse, gi hverandre noen gode tilbakemeldinger selv om vi er elitesyklister eller sylferske.
Det vil gjøre både sykkelturen og sykkelmiljøet bedre.
Så, i aller beste hensikt:
Hils på meg. Jeg hilser tilbake. Alltid!
Følg Midtlivskrise i lycra på Facebook her
Les også:
- Pride: Det jeg aldri kan vike fra selv om folk slutter å følge bloggen
- Reklame: På denne måten kan alle aktiviteter bli litt trening
- Foredraget: Alternativet til de usunne tingene du gjør når livet går i mot
- Hvordan komme i gang: Det enkle og ukompliserte treningsprogrammet
Selv sykler jeg der ingen for ti år siden trodde at noen skulle prøve å gjøre noe annet enn å gå på beina. Konseptet er i vinden og det kalles stisykling. Det er fint og høflig å hilse, både på syklister og gående.
Har også en ræserbil fra Stuttgart, og prøver å hilse på de som har kjøpt SUV. Ingen reaksjon, det er kanskje de samme folka som ikke hilser på deg når de tråkker rundt på dyrt utstyr?!
Jeg mener at du bør hilse mer, så kommer nok en respons…
Takk, terapeut1! Jeg gir ikke opp hilsinga. Viktig tema, synes jeg.
Liker stisykling og har opplevd at folk ofte kan virke noe hyggeligere når de ikke skal rase avgårde i raskest mulig fart.
Helt sikkert samme folka :)
Stisykling er litt enklere sånn sett. Makspuls etter 100 meter tråkking, møter man en likesinnet med gjørme til halsen midt i skauen, er man som oftest bare glad for å kunne slå av en prat.
Har til gode å møte turgåere som hytter med neven, men har hørt rykter om at de finnes også.
Mvh Jens
Enig, Jens!
Å slå av en prat gir ofte litt pause, men også kult å få noen andres meninger og innspill til løypevalg. Er man så bad ass at man sykler i skogen så må man hilse på andre ;)
Prøvde også varianten piggsko over isen forbi andre turgåere i vinter. Da var det prat med turgåere hele veien. Noe av det kuleste jeg har vært med på!
mvh Ole K
Trenger ikke være verdensmester for å sykle sti. Alle kan egentlig det, bare man finner den rette stien. Vi har gjort det til en familiegreie.
Høres veldig bra ut. Alltid hyggelig å ta med familien på sånt! Bra greie :)
Hei 🖐️.
Så hyggelig å hilse på deg 😊 fortsett med det.
Jeg er også en hilser, og (men) opplever som deg, at det er få som hilser tilbake.
Men med litt fokus på dette, som du så hyggelig skriver og tenker, så håper jeg flere hilser tilbake.
God sykkelsommer 🌞
Hei, Vibeke!
Hyggelige å hilse på deg også! Bra at vi er like, og at vi hilser – og ikke gir opp :) Har troen på at vi sammen kan flytte fjell, og dermed også få påvirket andre! Liker å tro det, i alle fall :)
God sykkelsommer til deg også! :-D
Tusen takk! :D
Takk, det samme tilbake :-D
Nesten ingen som hilser på meg heller. :(
Ut fra bilder ser jeg at vi sykler i de samme områdene, så om vi noen gang har passert hverandre, har vi garantert hilset på hverandre, hilser alltid jeg også! Om ikke verbalt (puster og peser), så vinker jeg i det minste. :)
Det var da hyggelig å høre. Nok en syklist med hilsegaranti ;) Hvor holder du til? Urovekkende få som hilser, men det betyr jo at vi bare må fortsette. Påvirker nok flere og flere :)
Legg meg forresten gjerne til på Strava: https://www.strava.com/athletes/1085258
Holder til i Askim.
Hører at Strava er “the place to be”, men jeg har ennå ikke somlet meg til det opplegget der. Men skal ha deg i bakhodet når jeg kanskje en dag melder meg inn. :) Bruker bare Garmin Connect som en personlig treningsdagbok.
Ser du en halvfeit og gjennomsvett fyr i Halden CK eller Fiskeklev (Sepura) drakt, så kjenner du meg nok igjen, tror ikke det er mange rundt disse trakter med de draktene.
Smil og vink! :)
Askim her også. Nærmere bestemt Korsgård.
Absolutt. Strava er “the place to be”. For gir den meg både treningsdagbok og updates på treningsvenner. Har utvida horisonten ganske kraftig siden Strava.
Jeg skal holde øya åpne. Halden CK / Fiskeklev ja. Lover å smile og vinke så kraftig jeg kan ;)
Jeg er løper, og der var ikke før jeg begynte å løpe på ferie i England at jeg lærte om hilsing. Ingen hadde hilst på meg her. Siden da har jeg passet på å smile eller nikke – når jeg oppnår blikkontakt. Jeg synes også at folk har blitt flinkere til dette.
Flott at du tok med deg hilsinga hjem, Christina! :) Jeg synes hilsing gir trening en større dimensjon, en større fellesskapsfølelse om du vil. Blir glad når folk hilser på meg, eventuelt ditto småmuggen når folk over ser meg :)
Morsomt skrevet.
Men du tar feil på ett punkt: Man slutter ikke å hilse når man er blitt erfaren.
Det er de _viderekommende_ som slutter å hilse. Både nybegynnere og de erfarende skjønner og vet viktigheten av å hilse.
Det er litt som kaffekoppen på tur: Først metallkrus, så trekopp for å vise at man har vært ute en vinternatt før. Etter mange nok vinternetter, skjønner man at metallkruset var den beste løsningen.
Takk for innsikten, Toto! Du har nok rett, men i blant er det vanskelig å se forskjell på viderekommende og erfaren 😜 Uansett kult at vi er enige på viktigheten av hilsing. Jeg tror flere vil sykle hvis de føler seg mer velkomne i miljøet.
Fint å komme til bloggen din i dag.
Tenkte på i dag at det er noe av det fine med å velge sykkelen (eller gå) – at da møter vi ofte noen. Og plutselig blir det en hyggelig prat :-)
Derfor googla jeg “hilse på de man møter langs veien” – og kom til din blogg øverst.
Takk til deg! – Vi fortsetter å hilse :-)
Hilsen
Harald.