Treningsskader, ikke bare negativt?

Det er ingenting som er så irriterende og dumt som å pådra seg treningsskader. Da ryker både planer, motivasjon og glede, men for noen oss kan det faktisk være et godt tegn.

Les også:

• Ambassadør: Polar med på laget
• Eksperimentet: Derfor skal du spyle en syklist i sommer
• Midtlivskrise i lycra, løp og prat: Løp og prat i Oslo, nå også i Grenland

 

Da jeg starta med trening i en tidlig fase av 40-årskrisa var det uten så veldig stor basis av verken erfaring eller kunnskap. Jeg måtte, som nevnt i mange bloggposter, kjempe meg gjennom tonnevis av informasjon som andre delte. Det var mange som delte elitetips, men få som brydde seg om en utrent fyr som aldri hadde vært aktiv i ungdommen.

Da jeg plutselig sto der med kneproblemer opp til halsen hadde jeg selvsagt det veldig vondt, men inni meg hadde jeg det likevel litt godt. For, hvorfor får vi belastningsskader? Jo, fordi vi har gjort noe vi liker altfor mye. Kroppen sier i fra. Kroppen har fått nok.

Jeg trene for mye? Det trodde jeg aldri kom til å skje.

Var det bare negativt da?

Men plutselig hadde jeg funnet noe jeg elsket, og da hadde jeg lyst til å gjøre det hele tiden. Hver eneste dag, hver eneste time.

Den derre fyren i speilet hadde ikke forandra seg stort siden jeg startet, men plutselig fikk jeg et kjempetegn på at jeg var på rett vei. Jeg var en av dem som kunne snakke om at jeg hadde en treningsskade. En av dem som faktisk hadde jobbet for hardt. Det hadde aldri skjedd så langt i livet når det gjaldt trening.

Samme med treningsutstyret

Jeg ble også utrolig stolt av å slite ut treningsutstyret mitt. Da mine først løpesko var utslitte så ble jeg så glad som jeg aldri har blitt før. Tenk deg, jeg slite ut løpesko. En fyr sleit sofaen, men som nå sleit ut løpesko og alt annet treningsutstyr! Utrolig!

Nå er det riktignok ganske vanlig med utslitte løpesko for meg. De slites ut for raskt. irriterende.

Men før, da jeg startet var det en god indikasjon på at jeg gjorde masse riktig, som med skader.

Fremdeles litt glad, tro det eller ei

Derfor er det en del av meg som fremdeles føler det bra når jeg blir skada eller treningsutstyret ryker. En del av meg trigges og blir litt stolt, men som også får lyst til å komme tilbake så raskt som mulig, eller kjøpe nytt utstyr.

For jeg har gjort det. Jeg har stått på og slitt ut både utstyr og kropp. Jeg har fått meg erfaring og kunnskap. Jeg har tørt å ta den helt ut, men tryna i forsøket.

Jeg har reist meg opp før, og nå skal jeg reise meg igjen nå som smertene i låret hindrer meg fra å gjøre det jeg elsker. Være ute i bevegelse.

På veien tilbake lærer meg masse nytt. Både om meg selv og kroppen min. Jeg lærer at jeg er knallhard i hodet om jeg vil, og som i helgen – jeg tilpasser meg sånn at jeg får det beste ut av situasjonen. Masse tid med barna på et ritt er jammen meg gøy, om det da ikke faktisk er bedre enn å sykle selv. Aleine.

Så, uten å romantisere mer om det. Jeg er glad jeg ble skada. Alt for 40-årskrisa. Alt for å vite at jeg er på rett vei.

Her er et par av tingene jeg har fått tid til i skadeperioden. I tillegg til å trene meg opp igjen..

Elgrittet med barna. Skulle sykla 54 kilometer, men tok heller 10 kilometer med barna.
Les om det her.

Mer tid sammen med barna. Her kaos hjemme. Laget av den minste i familien.

Les også:

• Ambassadør: Polar med på laget
• Eksperimentet: Derfor skal du spyle en syklist i sommer
• Midtlivskrise i lycra, løp og prat: Løp og prat i Oslo, nå også i Grenland