Hadde aldri trodd at jeg skulle si det, men nok er nok, kjære vinter!

No offence, vinteren. Jeg liker deg, men nå er det nok. Du har oppført deg seg som en følsom fjortis midt i puberteten lenge og nå er jeg grundig lei deg. Du må gå.

Les også:

• Det store spørsmålet for syklister: – Barber leggene da, Ole!
• Sponset innlegg: Sånn knyter du lissene dine – med rabattkode
• Foredrag: Om mosjonsblogging og det å være langt fra best

– Jeg hater vinteren. Det er den verste årstiden. Vi kan bare droppe vinteren, sier mange.

Men jeg er ikke enig. Jeg synes vinteren er en fantastisk årstid. Da får jeg endelig mulighet til å gå på ski igjen, trene med piggskoene i terrenget eller rett og slett være utendørs i en tid hvor alt går litt saktere.

Det handler rett og slett om en årstid som byr på så fantastisk mye moro. En årstid som er annerledes og som gir mulighet til å få nye opplevelser.

Ikke minst elsker barna våre den. De kunne bodd i snøen til tider.

(Fortsetter under bildet)

 

Supergira for vinteren

Det begynner i oktober, med julebrus, julemarsipan og mas om 10 tips til den perfekte julegaven. Vinteren starter ikke da, men oppkjøringen til den, og oppkjøringen til julen.

Jeg er alltid superentusiastisk. Jeg er ute med rulleskiene. Jeg løper. Jeg gønner på. Jeg legger store planer om å få med meg mange skirenn med startnummer på brystet. Endelig. Vasaloppet next, Birken next.

Så bikker vi jul og nyttår.

Jeg er ivrig. Jeg er glad. Jeg er spent. Jeg titter ut vinduet med lengsel.

Jeg skriker ut i glede når jeg endelig ser at det snør. Selv i viktige kundemøter med jobben (helt sant) bemerker jeg det.

– Nå kommer snøen. Nå kommer skiløypene. Nå kommer endelig vinteren, skriker jeg ut med en enorm entusiasme.

Men. Så. Skjer. Det. Ingenting. 

Eller. Vel. Det skjer noe. Det kommer noen snøfnugg. Det blir antydning til hvitt på bakken. Så regner det. Så snør det litt igjen. Så regner det. Så fryser det på. Så blir det griseglatt. Så snør det litt igjen oppå der sånn at avisene får noe å skrive om. Så regner det litt igjen.

Det tar jo ikke slutt før våren avløser vinteren. Da er endelig marerittet over.

(Fortsetter under bildet)

Alt som ikke ble noe av, ikke i år heller
Det er egentlig litt vemodig. Nok en vinter med forferdelige skiforhold. Nok en vinter med regn, slaps og kulde som ikke kan brukes til noe. Nok en vinter hvor langrennskia fikk minimalt med oppmerksomhet.

Det ble ikke nok trening til Birken i år heller. Holmenkollmarsjen ble det heller ingenting av. Trysil Knut-rennet som jeg gledet meg til ble droppa. Det ble bare løping med piggsko og noen spredte turer med langrennskia. Det ble bare surr i år også. Akkurat som i fjor. Akkurat som året før. Akkurat som alltid.

Det finnes løsinger
Joda, det er bare å sette seg i bilen. Det finnes steder med snø toppen to timer unna. I tillegg har jeg Spydeberg skistadion nær der jeg bor. 1,1 km sløyfe med kunstsnø, kun fordi Spydeberg skilag har en fantastisk gruppe mennesker som jobber seg ihjel hver vinter for å få til vinterforhold for barn og unge i området. De gir aldri opp. Jeg har vært der, flere ganger. Rundt og rundt. 1,1 km.

Men jeg klarer ikke det denne gangen. Denne vinteren. Tidsklemma setter naturlig nok en stopper for en del. Pendling. Barn. Familie. Fotballtrening med junior. Det blir liksom aldri tid til å reise for å trene nok. For det må litt tid til hvis man skal få gått mye nok når man ikke har skiløypene rett utenfor døra. Jeg vet jeg kan trene alternativt, men det blir ikke det samme.

Nok er nok, vinter
Så nå er jeg lei. Jeg er lei av vinter og slaps. Jeg er lei av kulde og mørke. Jeg er lei av håpløse skiforhold og knuste renndrømmer. Jeg er lei av å tryne på isen, få slaps i løpeskoene og frysninger i underlivet.

Jeg vil ha vår. Jeg vil ha sol. Jeg vil ha lengre dager. Jeg vil ha is- og slapsfrie veier. Jeg vil ha gode treningsforhold. Jeg vil ha sol. Jeg vil ha glede. Jeg vil ha livet mitt tilbake.

Så, kjære vinter. Hvis du ikke har funnet ut av det til nå. Det er på tide at våre veier skilles. Det er på tide at vi går hvert til vårt. Vi trenger ikke snakke mer sammen. Det er over.

Jeg har funnet en ny. Hun heter vår og skal være med meg fram til sommeren.

Men kanskje vi kan sees igjen når jeg begynner å bli lei, sånn litt utpå høsten? Sånn i oktober en gang?

Les også:
Stadig flere blir med i løpe-, sykle- og triatlongruppa. Her er toppliste uke 9
Ekstremt uten å være ekstrem
Men hva vet eliteutøvere om min hverdag, Lotte og Kristian?