Det ble aldri noe av fjorårets triatlondebut. Jeg skulle bare ut en liten tur med sykkelen, men havnet på trynet i asfalten. Nå starter oppkjøringa igjen. Jeg har endelig bestemt meg.
Les også:
Men hva vet eliteutøvere om min hverdag, Lotte og Kristian?
81 med i løpegruppa. Her er ny toppliste for løpe-, sykle- og trigruppa, uke 7
Mistet både treningskamerat og motivasjon
Jeg har mange mål og mange arrangementer jeg har lyst til å være med på i årets sesong. Lista er lang og jeg kommer garantert ikke til å få gjennomført halvparten engang. Likevel er det noe som henger høyere enn noe annet. Det er noe som har bygget seg opp gjennom flere måneder, ja la oss si år, som ligger der:
Drømmen om å gjennomføre et triatlon.
(Fortsetter under bildet)
Men greia er at jeg var klar. Jeg var kun timer i fra å starte mitt første triatlon i fjor sommer. Det ble likevel aldri sånn. Jeg endte i stedet på legevakta og ble derfra sendt til sykehuset. Tridebuten ble avlyst, med tidenes blåmerke, eller lilla som det egentlig var (bildet over). Jeg gråt litt da..
Julegrisen tok fart, meldte seg på Hvaler Tri
Men først. La meg ta deg med tilbake til starten av 2016. Det var seigt å komme i gang etter jula, en jul som hadde gjort meg feit som en stappa julegris, følte jeg. Det måtte en ny plan til. Jeg kunne ikke forsette. Plutselig fant jeg Hvaler Triatlon. Olympisk distanse. 1500 meter svømming, 40 km sykling og 10 km løping. Det trigget meg skikkelig. Jeg ble varm og .. eh .. nei. Jeg stopper der. Jeg ble motivert og på 1-2-3 var påmeldinga unnagjort. Jeg var klar!
I januar og februar fikk jeg astmaproblemer, så kom mars med Stafettvasan med jobben, og så april med Sentrumsløpet. Der gikk det over all forventning, for etter fantastisk coaching av fetter Øyvind Rakkestad i oppkjøringsmånedene, satt jeg ny pers. 44.08. Målet var under 44. Ni sekunder for seint ute, men hvem bryr seg. Jeg er stolt likevel.
Så var det Elgrittet på Løken i Aurskog-Hølad med ny pers, der også. Ned 18 minutter fra året før.
Som bildene over viser. Stafettvasan, Sentrumsløpet og Elgrittet ble unnagjort med høye kneløft og god motivasjon.
T2-kjærlighet, men svømte som skiftenøkkel
Jeg var i rute med både sykling og løping. Den neste tiden ble brukt til å øve overganger. Fra sykling til løping. Jeg digga det rett og slett. Følelsen jeg fikk etter å ha kasta fra seg sykkelen, så strippe helt ned til nettoen på grunn av at jeg ikke hadde riktig tritøy, så kaste på seg løpeklærne, kaste på seg skoen. Så ut. Jeg følte meg som verdenes tøffeste fyr.
Jeg svømte langt fra nok, men fant ut at det fikk bare stå til. De ble litt panikksvømming mot slutten etter jeg hadde kjøpt våtdrakt, tridrakt og kom meg ut i lokale vann og sølepytter. Askim havn ved Solbergfoss-demningen, og Granodden og Hellerud ved Lyseren ble brukt.
Jeg forsøkte å konsentrere meg om å svømme crawl, men endte opp med at jeg bestemte meg for å kjøre bryst. Naboen min (hei Anders), som er tidligere svømmer, mente jeg svømte som en skiftenøkkel. Viktig signal om at jeg måtte gjøre noe. Jeg bestemte meg for at jeg på racedagen skulle svømme bryst. Viktigste var å komme seg gjennom svømminga. Det var på sykling og løping jeg skulle gjøre det.
Dagene gikk og Hvaler Tri nærmet seg. Alt utstyret ble gjennomgått. Alle klærne lagt fram. Jeg øvde meg på både T1 og T2 (bytte mellom svømming og sykling, og sykling og løping). Jeg følte jeg var i knallform og gledet meg så utrolig mye. Alt var klart dagen før.
Skulle bare trille en tur
Men lørdag, dagen før jeg skulle i ilden, måtte jeg ut en liten tur for å vekke beina litt. Holde de i gang. U name it. Jeg måtte ut en tur. Jeg hadde egentlig bare planer om en liten trilletur.
De første fem kilometerne ble gjennomført i surretempo. Fint. Jeg så for meg hvordan det ble å sykle med 1500 meter svømming i kroppen. Jeg var egentlig litt rusa på det jeg skulle gjennom.
Så fant jeg ut at jeg skulle ta noen fartsøkninger. Jeg satt farta opp før jeg gikk inn i en sving. Jeg tråkket på… Ja, jeg tråkket på. I en sving. Amatør.
Det endte som det måtte. Pedalen nedi. Sykkelen slo kontra. Jeg forsøkte å unngå å gå i asfalten. Kom meg over på andre siden. Da forsto jeg det. Dette kom til å bli vondt.
Plutselig lå jeg der.
Jeg husker hvor vondt det gjorde. Jeg ble først liggende der en liten stund før jeg skjønte at jeg måtte komme meg opp. Jeg tok en kjapp varetelling om hvor jeg hadde vondt. Så reiste jeg meg. Sakte. Det gjorde jævlig vondt.
Jeg klarte nesten ikke å gå, men var så fokusert på at jeg skulle være med på Hvaler Tri at jeg forsøkte å sette meg på sykkelen. Det skjønte jeg ikke gikk.
Så tenkte jeg at jeg fikk gå hjem. Det skulle gå bra, men etter 50 meter forsto jeg at det heller ikke gikk.
Jeg ringte til naboen som skulle komme. Han spurte om jeg hadde tryna. Jeg sa at jeg hadde punktert.
Desperat på jakt etter lånesykkel, men endte på legevakta
På kvelden forsøkte jeg å få tak i en lånesykkel. Jeg var desperat. Likevel fikk jeg startnekt av en kone som var veldig overbekymret, syntes jeg. Utover kvelden ble det bare verre og verre. Jeg klarte nesten ikke gå, ligge, stå. Spesielt ikke sitte. Helt forferdelig å sitte. Jeg måtte på legevakta.
Blåmerket øverst her ble bare større og større. Helt sykt hvor blått, eller lilla faktisk, noe kan bli.
På legevakta fikk jeg klar beskjed om å komme meg til Kalnes sykehus for å ta røntgen. Da jeg kom til Kalnes ble det tatt bilder, så ble jeg sendt til akutten for sjekk.
Det ble konstatert brudd i halebeinet, og jeg ble sendt hjem med paralgin forte og beskjed om å bruke badering når jeg skulle sitte. I tillegg hadde jeg et ribbeinsbrist pluss flere skrubbsår. Det ble definitivt ikke noe Hvaler Tri på meg. Hun hadde faktisk rett, kona altså.
Les også: 5 ting du bør tenke på etter du har falt på flatmark
Så. Dermed ble triatlonplanene lagt på is, og jeg konsentrerte meg å komme tilbake både i løpinga og syklinga på kortest mulig tid.
VG ringte
Ja, VG ringte også etter tryninga. Det ble en sak om det, skaden og planene om å gjennføre et triatlon. Det handlet om å få få flere folk til å bruke hjelm etter råd fra Trygg Trafikk. Ikke minst oppføre seg fint i trafikken.
Jeg er som alle glade i folk som oppfører seg i trafikken. Enten man kjører bil eller sitter på en sykkel eller løper eller hva nå man enn gjør.
Så. Etter mye om og men. Til poenget.
Vi er godt inne i 2017, og jeg har sett lenge på hva jeg har lyst til å gjøre av ritt, renn og løp. Det kribler litt etter å komme skikkelig i gang. Januar og februar har føltes som måneder med trening på lav motivasjon. Jeg trenger, som sirkushestene, å kjenne sagmuggen.
Jeg skal definitivt være med på et triatlon i år, og sikter meg inn mot en normaldistanse i løpet av sommeren. I fjor var det Hvaler Tri som skulle bli den store debuten. Kanskje det blir det i år også?
Det blir definitivt _UTEN_ en trilletur med drag dagen før.
Ting jeg har lært:
1 Dagen før. Ikke gjør noe som ikke er planlagt. Ikke gjør sprell. Det er ikke den siste økta som bestemmer om du klarer å gjennomføre eller ikke, eventuelt få en fantastisk tid.
2 Våg å gå nye veier uten en kjempestor plan. Jeg leste meg opp på triatlonopplegg selv, og fant stor glede i å trene overganger. Dobbeløkt med sykling og løping var kanonkult.
3 Hvis du først tryner, bli liggende hvis skadene er store. Få tak i hjelp gjennom telefon eller på andre måter. Ikke ta sjanser. Vær trygg.
8 thoughts on “Triatlondebuten endte i asfalten. Nå er den ustødige idrettsutøveren på lavt nivå klar igjen!”