Tiden strekker ikke alltid til i løpet av arbeidsuka, tidsklemma blir for drøy. Derfor er søndagsturen treningshøydepunktet. En deilig surreøkt med fokus på trivsel og eventyr. Hvis jeg ikke tryner da.
Les også:
Men hva vet eliteutøvere om min hverdag, Lotte og Kristian?
Mistet både treningskamerat og motivasjon
Test: Holder det med et pulsbelte og en mobiltelefon for å logge aktiviteter?
Jeg tar det med en gang. Tidsklemma er ikke et oppfunnet begrep. Det går ikke an å få tid til alt i en hektisk hverdag med barn, familie, jobb, pendling, barnas fritidsaktiviter, sosialisering og annet som er en del av hverdagen.
Noe må vike, og ofte er det treninga som ryker først.
Jeg ender opp stort sett med tre økter i uka i løpet av vintermånedene. En god stund var alle tre øktene like, og jeg hadde egentlig ingen planer om å forandre på det. Alt gikk jo bra. Helt til jeg plutselig ble drita lei av å gjøre akkurat det samme, gang på gang. Jeg hater å gjøre det samme, gang på gang. Da blir jeg kjedelige-Ole. Defensiv og uinspirert.
Det var da jeg fant ut at jeg skulle prøve noe nytt. Søndagsturene skulle være rolige langturer (som mange anbefaler), men det er kun fokus på en ting: Trivsel.
Ikke noe stress med intervaller eller tid per km. Det er eventyret som står i fokus. Oppdagelsene. Hva som venter når man har fokus på å oppleve, ikke få mest mulig ut av treninga, men eventyret der ute.
Turen til tårnet, som jeg aldri fant
Forrige søndag fikk jeg til en sånn tur. Da skulle jeg løpe opp til tårnet på Vardeåsen, Askims høyeste punkt. Det er ikke Mount Everest eller K2 akkurat, men det er en fin stigning gjennom nedhogget skog (fysj), skog, krattskog og åkre. Det er også et par fine elver og et fint tårn å løpe til. Det er vel 5 km opp. Det var dit jeg skulle. Jeg visste hvor det var. Det var lett å finne fram, eller ikke.
Jeg hadde et par timer på meg før jeg måtte hjem, og jeg satt meg i bilen for å komme nærmere skogen. Jeg var småmuggen før jeg løp ut. Jeg ruslet bort til stien. Vurderte litt, men tråkka i gang.
Jeg hadde vondt overalt, og piggskoene føltes helt forferdelige å ha på. Det var rett og slett så mye som ikke stemte at jeg vurderte å snu.
Men jeg gjorde ikke det.
(Fortsetter under fotoene..)
Underveis støtte jeg på to opplevelser som sitter i, både på godt og vondt.
Først og fremst løp jeg meg bort. Jeg fant ikke tårnet, men det gikk helt fint siden jeg hadde med meg mobilen. Det var bare å fiske den fra for å sjekke kartet. Det er tryggest sånn.
Deretter skulle jeg forsøke å navigere meg fram samtidig som jeg løp. Det gikk som det måtte gå. Jeg satt beinet i en rot og hele kroppen foretok et perfekt svalestup. Jeg plasserte ansiktet i lyngen foran meg. Jeg ble liggende først for å kjenne etter om alt var greit med kroppen, så forsøkte å høre etter om det var noen andre i nærheten. Jeg var rett og slett dritflau.
(Forresten. Ingen overraskelse at jeg tryner. Jeg er kjent for det både på hjemmebane og på jobb. Både når jeg løper, sykler og går på ski. Viktig å oppleve verden fra flere nivåer da…)
Så reiste jeg meg opp igjen, så på kartet, pakket vekk mobilen og løp videre.
En flott trivselstur, tross tryn
Jeg fant aldri tårnet, men hadde en fantastisk dag i løpeskoene. Det ble en skikkelig trivselstur, til tross for at jeg var demotivert da jeg dro ut, og et tryn som egentlig bare burde glemmes. Jeg lærte også at man kanskje ikke bør sjekke kartet mens man løper. Det er ingen skam i å stoppe.
Jeg fikk også bekreftet noe av det jeg visste og som mange andre sier. At søndagsturen er ekstremt viktig for hodet. Ikke bare for å få en langtur, men også fordi det er deilig å bevege seg ute uten tanker for prestasjon eller treningsutbytte.
Ikke minst, det å reise på oppdagelsestur der man bor. Jeg har funnet så mange nye flotte steder og fått så mange nye flotte opplevelser at bare det har vært nok.
Så, oppsummert. Her er de tre beste tingene med trivselsturer på søndager:
1 Eventyret. Oppdage omgivelsene på en annen måte. I fart.
2 Mindre stress. Bare få renset hodet. Glede seg over å være ute.
3 Variasjon. Gjøre noe helt annet enn det man vanligvis gjør.
Sånn. Da skal jeg ut. På ny søndagstrivelstur. La oss kalle den for eventur.
One thought on “Søndagsturen har redda meg”