Men hva vet eliteutøvere om min hverdag, Lotte og Kristian?

To av verdens beste triatlonproffer har gitt oss 10 tips til triatlontrening. Men har de noen som helst greie på hva de tipser oss om? Vet de hvordan det er i være i midtlivskrisa kombinert med tidsklemma? Neppe.

Les også:
Over 100 med i løpe-, sykkel, og triathlongruppa
Mistet både treningskamerat og motivasjon
Test: Holder det med et pulsbelte og en mobiltelefon for å logge aktiviteter?

PS! Fem tips og en utfordring nederst i artikkelen.

Å jada. Jeg har lest tipsene deres som vår alles kjære TriatLars har blogget om, Lotte Miller og Kristian Blummenfelt. Med interesse. Jeg har slukt dem rått, fordøyd dem og spytta dem ut en etter en. I alle fall noen av dem.

I denne bloggposten tar jeg for meg de tipsene jeg ikke liker. Hvis du vil ha hele lista kan du jo besøke Lars sin blogg. Han fortjener noen klikk han også.

Les hele bloggartikkelen hos TriatLars

Nå skal det sies at det finnes masse læring i det dere presenterer. Det finnes mye vi nybegynnere kan ta med oss inn i hverdagen når det gjelder trening. Dere har definitivt lykkes med det dere gjør, og det synes jeg er både fascinerende, inspirerende og motiverende. Jeg liker dere, vit det. Jeg liker også TriatLars. Bare nevner det før jeg blir en sur gammel 40-åring igjen.

Men HÆ?
Når det er sagt. Vet dere virkelig hvordan vår hverdag er? Vet dere hvordan vi takler balansegangen mellom levering og henting på barnehage og på SFO, pendling til og fra jobb, møter, foreldremøter, rydding, vasking, tørking av spy og diare, våkenetter med skrikende barn, tidlig på jobb før sola har gått opp, seint hjem til middag til midnatt og til slutt i seng i tredraget etter alt er gjort? Innimellom her skal det trenes. Så repeat den neste dagen.

Jeg tror ikke dere helt forstår hvordan vi har det, dere som kan reise på treningsleir til Fuerteventura for å trene. Dere som kan legge opp til en fast treningsplan og en fast treningsmetode. Dere som kan bruke hoveddelen av tiden deres på trening.

Vi andre sitter fast i tidsklemma samtidig som vi prøver å gjøre en partner glad, både på morsdag og valentinerdagen (som det så fint heter).

Forstår dere oss? Neppe.

Men det er ikke bare det jeg reagerer på.

(Fortsetter under bildene)

(Over: Ole på 40 som plutselig fant ut at han skulle prøve triathlon. Trente for det, men stilte ikke pga tryn på sykkel dagen før. Her både sykkel, svømming og en supertight Zoot-tridrakt. ) 

Dere skriver:

1. Sette deg selv realistiske mål (som ikke går ut over kone/mann, barn og hund/katt). Ved å sette deg selv mål som er mulig å oppnå, booster du motivasjon og treningsinnsats.

Min kommentar: Ganske generaliserende. Akkurat som alle trigges av realistiske mål. Noen av oss trigges av å sette oss langsiktige og hårete mål som er vanskelige å oppnå, noe å strekke oss etter. Vi motiveres ikke fordi det vi setter som mål er lett, men fordi det er vanskelig. Vi skaffer oss godkjennelse og støtte av partner/barn og hund/katt og går i gang. Vi gleder oss over framskrittene og mislykkes gang på gang, men så er det noe inni der som gjør at vi prøver igjen. Realisme kan ta drepen på enhver midtlivskrise. Det må være hårete.

Jeg var aldri realistisk første gangen jeg gikk Birken på ski. Jeg brukte en arbeidsdag over fra Rena til Lillehammer. Jeg strigråt på Skramstad, men jeg klarte det. Ikke fordi det var realistisk, men fordi det var hårete. Hårete som faen. Men det utviklet meg og mine tanker om hva jeg kan gjøre hvis jeg bare bestemmer meg. Nå vet jeg at jeg kan pushe grensene litt mer enn før.

2. Trene deg i form, ikke kjøpe deg utstyr for å bli raskere.
3. Når du endelig kommer deg i form, da kan tiden være inne for å investere i dyrere utstyr.

Min kommentar:
Herregud. Det kommer fra folk som får det beste og dyreste utstyret rett i henda?

Er det også sånn at bare de beste kan bruke de beste løypa og spise den beste maten? Vi amatører må holde oss unna før vi er bedre trente?

Utstyr gir økt motivasjon. Det er ingen som synes det er kult å dasse rundt i gamle og slitte løpesko. Det er ingen som liker å sykle rundt på en gammel rusten sykkel. Det tar drepen på interessen. Nytt utstyr gir motivasjon og en stor forpliktelse. Forpliktelsen om å bruke utstyret. Ikke la det stå.

Dessuten. Produsentene av utstyr må jo leve de også?

5. Velg en treningsplan og stol på den. Ikke bytt treningsfilosofi hver uke. Det blir det ikke resultat/framgang av.

Min kommentar: Hvorfor kan jeg ikke bytte treningsfilosofi? Jeg skal da ikke vinne noe? For oss som aldri har vært i toppen av noe som helst handler det om å finne noe vi trives med. Det handler om at ting skal være lystbetont. Hvis ikke filosofien passer, finn en ny. Hvis du ikke motiveres av filosofien, finn en ny. Det handler om å finne seg sjæl. Det
handler om å finne noe som funker. Gjør det du vil.

9. Kvalitet fremfor kvantitet.

Min kommentar: Kan jeg velge? Neida. Jeg vet at det er bedre med tre treninger med kvalitet enn med bare surring. Jeg liker selvsagt tipset.

Men dere forklarer jo ikke hva kvalitetstrening er? At det i utgangspunktet ikke handler om å løpe fortest eller lengst, men om å ha en god plan på treningen. Som gjennom å bruke intervaller, fartslek, hurtig tur eller progressiv tur).

Dessuten. Tidsklemma er til tider drøy for oss småbarnsforeldre rundt 40. I blant handler det om å bare komme seg ut. Vi har ikke muligheten til å fokusere så utrolig mye på kvaliteten. Vi må bare skape mest mulig tid til å komme oss ut. I blant passer det helt fint med surreturer ut i vinternatta. Med hodelykt. Med et mål for øyet. Treningsglede.

Så, hvorfor tenke så forbanna mye?

10. Den typiske norske supermosjonist bør fokusere på trening, Ikke sosiale medier. Du blir ikke bedre av å promotere deg selv, du blir bedre av trening.

Min kommentar: Hæ? Hvor gamle er dere? 104? Selvsagt er det ingen av oss som tror at vi blir bedre av å legge ut bilder av oss selv i tettsittende og trang lycra. Selvsagt er det ingen av oss som med hånda på hjertet tror at det hjelper å flashe løpeskoene på Instagram. Det handler jo i bunn og grunn ikke om det.

Jeg er en av disse folka som poster treningsbilder i sosiale medier. Tror dere virkelig jeg gjør det for å promotere meg selv? Jeg lar meg inspirere av andres treningsbilder, så hvorfor skal jeg ikke bidra? Hvorfor skal jeg ikke fortelle om flotte opplevelser? Det handler vel om å dele med andre som er i samme situasjon? Det skaper treningsglede og treningsinspirasjon.

For til slutt handler egentlig det meste om å kjenne seg igjen i andres situasjon. Det handler om å vise at venner, bekjente og andre gjør noe positiv. Altså, ikke sitter i sofaen. At man ikke havner inn i den samme formen som tipsene dere eliteutøvere ønsker, er helt kult.

Så her er mine tips. Fra en 40-åring som bare trener 160 timer i året.
1 Finn dine egne mål, selv om de er hårete. Hårete mål gir framgang.

2 Utstyr motiverer. Ikke vær redd for å kjøpe det du har lyst på – hvis du får lov av kona eller mannen selvsagt. Ikke start tredje verdenskrig fordi du ikke får lov til å kjøpe karbonsykkel.

3 Bytt gjerne ut treningsfilosofi helt til du finner noe du liker. Det gjør jeg.

4 Istedenfor å tenke for mye – tren. Alt handler ikke om en plan.

5 Kjør på med treningsselfies, kule shots av skoa dine eller annet fra turene. Inspirer meg og alle andre til å komme seg ut. Kjør på med påminnelser om alt det flotte man kan oppleve der ute. Om ikke annet enn bare for å irritere alle haterne. Alle som tror jeg promoterer meg selv ;)

Så et tips til dere eliteutøvere. Eller kanskje det er en utfordring?
Ta en treningsøkt som ikke står i programmet. En økt med dassing, uten kvalitet som bare skal øke livskvaliteten! Avslutt med en pils. Slapp av, formen blir ikke ødelagt!

Jeg kan til og med bli med dere hvis dere vil….

PS! Har skrevet en post om å trene i midtlivskrisa. Sjekk den ut her.