I fjor døde Ronny André Andersens bestekamerat på sykkelsetet. 42-åringen parkerte sykkelen og et halvt år seinere hadde han gått opp i vekt og var fullstendig ute av form. Nå vil han tilbake, til seg selv.
Les også:
- Jeg bråstoppa alltid da den flotte inspirasjonsmusikken slutta
- Daniel, Trond og Øystein på topp i uke 19 på Strava-topplistene
- Tryna på sykkelen? Her er 5 tips fra en som har faceplantet flere ganger
Artikkelen ble publisert i februar. Siden det har Ronny kommet seg tilbake på sykkelsetet, og i helgen kom han inn på tredjeplass i Nord-norsk mesterskap i sykling. Gratulerer, Ronny!
I blant dukker det opp noen som får en til å stoppe opp i ellers hektisk blogg- og midtlivskrisehverdag. Ronny André Andersen fra Reipå i Meløy kommune i Nordland er en sånn fyr.
7. januar i år tok Ronny kontakt gjennom bloggen og spurte om noen hyggelige råd for å komme seg i gang igjen. En stor oppgave for en bloggende 40-åring som ofte har nok med seg selv og sin egen motivasjon.
Han skrev:
– Da min bestekamerat døde på sykkelsetet i fjor mistet jeg all motivasjon. Vi syklet sammen i tre år. Jeg har familie og venner, men føler at livet mitt som syklist aldri blir det samme igjen. Jeg har blitt lat og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg komme i gang igjen? Hva skal jeg finne på? Jeg tenker på han hver dag, mvh Ronny.
(Fortsetter under bildet)
Vanlig oppvekst endte i sofaen
Ronny er oppvokst i en aktiv familie på fem. Han startet med fotball i en alder av 10 år og hadde en lovende karriere foran seg, men som 16-åring sluttet han med fotball. Deretter ble det moped før han som 25-åring startet en tiårsperiode med støttemedlemskap på diverse treningssentre.
Det var under en tur til Thailand da han var 38 at han forsto at noe måtte gjøres.
– Broren min giftet seg i Thailand i 2012. En kveld var vi ute og jogget i varmen. Det ble tatt masse fine bilder som ble delt på Facebook, og der og da forsto jeg at noe måtte gjøres. Jeg bestilte meg en karbonsykkel og da våren kom startet jeg å sykle. Jeg veide 100 kilo og det var grusomt tungt, sier Ronny.
Men han hadde bestemt seg, og etterhvert traff han det som skulle bli både bestevenn og treningskamerat.
– Han var den beste treningskameraten man kan ha. En som alltid vil trene og som alltid maser på deg om trening. Vi syklet sammen nesten hver dag og jeg raste ned i vekt. I løpet av to år ble jeg en godt trent syklist og deltok på mange sykkelritt.
– Jeg har mange gode resultater på sykkelsetet, og har blant annet syklet Trondheim-Oslo på 17 timer og 32 minutter. I 2016 var jeg heller ikke så kjempelangt bak de aller beste i området her.
Dagen det skjedde
I 2016 døde bestevennen og treningskompisen.
– Det var en nydelig sommerdag og en helt vanlig tur på fem til seks timer. Ved ankomst Reipå var jeg litt sliten og derfor fulgte jeg han ikke de siste 2,5 milene hjem til Glomfjord, for en gangs skyld. Han syklet rolig hjemover og 500 meter fra hjemmet stoppet hjertet og han veltet midt på veien.
– Jeg hørte et helikopter som kom fra Bodø, og av en eller annen grunn skjønte jeg det med en gang. Jeg kastet meg i bilen og kjørte mot Glomfjord. På veien fikk jeg bekreftet at det var en syklist, men visste ikke hvem. På åstedet skjønte jeg med en gang at det var han, siden alle kom mot meg.
Ronny var naturlig nok i sjokk.
– Jeg holdt en lang tale i begravelsen hans. De føltes godt. Det var tungt å forlate graven hans den dagen. Til slutt hadde alle dratt og vi var alene. Jeg tok farvel.
Vendepunktet
Månedene gikk. Sorgen var stor og treningsgleden var helt borte. Det var likevel noe inni han som begynte å bygge seg opp.
– Jeg ga opp, men etter nyttår forsto jeg at jeg måtte komme meg videre. Jeg skjønte også at jeg ikke klarte det aleine. Jeg måtte bygge allianser. Jeg ordnet med ny sykkel til min spreke far på 65, en sykkel rigget for vinteren. Det var supert å kunne sykle lange rolige turer sammen med han, og det gjør jeg ennå, sier han og fortsetter:
– Jeg er også så heldig at jeg har en kone som er mye sprekere enn meg, hun har også vært flink til å dra meg med på fjelltopper nå på starten av året. Jeg fant også god motivasjon å lese om andre som ønsket åkomme tilbake i trening, som på denne bloggen. Her fikk jeg mange gode råd og tips.
Derfor har 2017 så langt handlet om å komme i gang igjen. Målene for sesongen har også blitt klare.
– Jeg har meldt meg på Den Store Styrkeprøven (Trondheim-Oslo) i juni igjen sammen med to kompiser, dette blir årets store mål. I tillegg er det NM i Bodø i juli. Kanskje jeg blir med der også, noen må jo komme sist, sier han og ler.
– Har også fått tilbake en god dialog med de to beste syklistene i Meløy ski- og sykkelklubb, og vi prøver nå å få trent sammen når det passer. For meg er det viktig å få trene med de som er bedre enn meg, da har jeg noe å strekke meg etter. Det handler også mye om planlegging. Jeg har bestilt meg ny sykkel og gleder meg sinnsykt til den kommer. Ingenting er som å ta i bruk en ny racersykkel i karbon.
Men likevel har den viktigste avgjørelsen vært å bestemme seg, og gjøre noe med det.
– Jeg er i ferd med å finne meg selv igjen. Jeg har bare innsett at det kan ta litt tid, og at jobben må gjøres hver dag.
Ronny har fire tips til andre i samme situasjon. Les de under.
Har du lyst til å følge Ronny på Strava? Du finner han her.
Ronnys tips:
1. Vær ærlig om hvordan du har det både psykisk og fysisk. Ingen kan forstå din situasjon hvis du ikke snakker om det.
2. Bygg allianser, gjerne på flere hold. Gjør avtaler flere dager i forveien og hold dem. Ta deg tid til hviledager inni mellom.
3. Nytt utstyr er undervurdert! Jeg kjøpte meg ny landeveissykkel og fikk en ekstra motivasjon pga det 😊 Ingenting slår følelsen med å sitte på en ny sykkel.
4. Sett langsiktige mål! Jeg bestilte sykkeltur med kompiser til Mallorca og meldte meg på DSSP, altså ingen vei tilbake. Avbestillingsgebyr er ikke tema
Les også:
13 thoughts on “Mistet både treningskamerat og motivasjon”